Prinsessen på haugen

Åsne Seierstad has left the building.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALLE VI I MEDIENE

hadde hørt det. Sladderen om at Åsne Seierstad ikke var seriøs nok. At hun ikke fikk Den store journalistprisen for 2002, ble en bekreftelse på at her var det ugler i mosen. Men så kom suksessen. Og allerede året etter fikk hun prisen og hele kongeriket. Boka om bokhandleren solgte verden over, og gjennombruddet som utenriksreporter kom med Irak-krigen. Selv om det fortsatt het på en og annen utenriksdesk at visst var jenta modig, men hva med innholdet, gutter? Smålig? Slikt tilhører journalistens traurige hverdag, der vi konkurrerer om spalteplass og oppmerksomhet i stedet for å samarbeide om å gjøre hverandre gode. Det var en voksen Åsne som la saken bak seg etter å ha dominert mediene totalt denne uka.

NOEN KALLER DET JANTELOV, men det forbausende i ei tid der alle slags helter kappes om å vise seg fram, er at den påståtte janteloven ikke ser ut til å tynge noen som vil ut i offentlighetens manesje. Det påfallende er snarere vår umodne omgang med mennesker som Åsne, de som lykkes og vinner berømmelse og formue. Vår nesegruse beundring varer alltid i en kortere eller lengre periode. Da er helten fredet. Motforestillinger og diskusjon avskrives som banal misunnelse under henvisning til en visstnok særnorsk jantelov som har sitt opphav i Danmark. Faglig og profesjonell kritikk, altså en anerkjent intellektuell syssel, gjelder for all del ikke overfor yndlingene våre. Ikke før helten styrtes av mediene og legges ut som åtsel for journalister som jager i flokk. Åsne har vist at det finnes en tredje løsning.

FORDI ÅSNE HAR lyktes så ettertrykkelig, ble debatten - da den endelig kom - om litterære metoder, etikk og sjangeroverskridelser tolket som ondsinnede bakholdsangrep, slik jeg forstår hennes venner og forsvarere, forlegger og advokat. Som om den grumme bokhandler egenhendig planla å røske vår egen Åsne ned fra altertavla. Når altså saken er at damen selv, den drevne og kloke medieaktøren, behersker debatten med stor sinnsro og imponerende selvtillit. Hun har med andre ord ikke bare skrevet ei interessant og god bok. Hun har lyktes i å vekke debatt, en viktig debatt om hvordan vi skal fortelle historiene om hverandre i en verden som krymper og der ytringsfriheten står sterkere enn vernet om privatlivets fred.

AT JOURNALISTPRISEN

glapp i første omgang, bør ingen tillegge myten om jantelovens eksistens. Journalistmiljøet, særlig på utenriks, er fortsatt så mannsdominert at det ikke er vanskelig å være enig med Erling Lægreid i at dyktige kvinnelige journalister truer mannlige kollegers selvbilde. Prestisjetunge journalistpriser går fortsatt til et overveldende flertall av menn. Det betyr at jeg er sikker på at kvinner er intrigert bort av mannlige nettverk som slår ring om sine egne, som ellers i samfunnet når makt og ære skal erobres. Det betyr at fortsatt har kvinner alt å hente på å gjøre hverandre enda bedre og stimulere hverandres selvtillit. Det betyr at kvinner må slutte å tro at verden er så rettferdig at bare du er god nok, så får du som fortjent. Men det betyr ikke at dyktige kvinnelige journalister faller som offer - heller ikke for janteloven.

FRAVÆRET AV OFFERROLLEN

er Åsne Seierstads adelsmerke. Og nåde den som vil på banen igjen med anklager om kritikernes misunnelse av den vakre og begavete. Ett ord til om jantelov og jeg griper etter nærmeste bombekaster. Både forlaget og Åsne hadde ventet debatt om hennes metoder som kulturformidler, og i en liten andedam som vår har ryktene lenge gått om at det ikke har manglet på kvalifiserte innvendinger mot noen av løsningene. Forlaget visste med andre ord at det var ei kontroversiell bok de lanserte. Cappelen-direktør Anders Hegers forakt overfor «flokkdyrene» som først nå angriper (Aftenposten, 4. september), er dermed ute av kurs. Åsne er ikke angrepet, men hennes arbeid er gjenstand for debatt. Riktignok måtte det en illsint bokhandler til for å gjøre publikum oppmerksom på at fortellingen har flere sider, minst. Til gjengjeld møter han en voksen dame som ikke nøler med å forsvare sin rett til å skrive det hun kaller «et familiedrama».

SAKEN HØRER IKKE

hjemme i rettssalen. Derimot krever den moden innsikt i kunsten å utveksle forsoningsgaver. Bokhandleren har allerede forært henne historien sin. Nå kan det være Åsnes tur til å overrekke pengegaven til skoler for jenter i Afghanistan. Som takk for gjestfriheten.