Prinsessene i Qatar

Kristin Halvorsen vil bremse bruken av oljekroner. Likevel vil hun bruke mer enn noen finansminister før henne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA FINANSMINISTER Kristin Halvorsen var tenåring, oppholdt hun seg ei tid sammen med familien i oljestaten Qatar i Persiabukta. Landet ble styrt av en oljesjeik, og tilfellet ville at hun skulle få treffe sjeikens prinsesser. Hun var spent. Hvordan var ordentlige arabiske prinsesser? Som i 1001 natt? Ikke riktig. Hun møtte «noen digre dundredeiser» som satt med tomme blikk og godteboller foran seg. De hadde ingen ting å bryne seg på. «Det er det mest livstrøtte syn jeg noensinne har sett», fortalte hun til humrende samfunnsøkonomer samlet til seminar på Sanderstølen denne uka.

HALVORSENS POENG var ikke å skape diplomatiske forviklinger mellom to oljestater 30 år seinere ved uærbødig omtale av statsoverhodets døtre. Prinsessene i Qatar var ment som et bilde på at rikdom kan føre til latskap og dekadanse. En rekke land har opplevd at store, midlertidige inntekter fra naturressurser ikke har ført til varig økt velstand for befolkningen som helhet. Vi har hørt om «gullets forbannelse» for den spanske økonomien etter conquistadorenes plyndrertokt i Latin-Amerika. Vi har hørt om «Hollandsk syke» etter store nederlandske oljefunn. Norge har derimot, så langt, klart å forvalte oljeformuen på en måte som inngir respekt både blant innenlandske og utenlandske økonomer. Blant folk flest sitter respekten imidlertid lengre inne. De ser en raskt voksende pengebinge samtidig som det store politiske temaet er hvor vanskelig det er å bekjempe fattigdom og hvor viktig det er å stramme inn på de framtidige pensjoner. Nyhetsbildet er fullt av eksempler på uløste oppgaver i kommunene og politisk krangel om begrensede midler. At hver og en av oss privat har mer å rutte med enn noen generasjoner før oss, er på den annen side lett å glemme.

OLJEFORMUEN har nemlig gitt oss mulighet til bruke mer både i offentlig sektor og privat enn vi ville kunnet uten. Det blir gjentatt av alle finansministrer, enten de er røde eller blå. Halvparten av alle inntektene den norske staten har hatt av olje som er pumpet opp av Nordsjøen er allerede brukt. Budsjettene ville sett helt annerledes ut uten innsprøyting av betydelige, årlige oljemilliardsummer. Det er altså ikke slik at vi ikke bruker oljekroner. Men det er inntrykket vi sitter igjen med når Carl I. Hagen og Siv Jensen driver valgkamp. Ikke minst på grunn av deres vedvarende og høylytte ønsker om å bruke mer oljepenger for å løse aktuelle problemer, kom flertallet på Stortinget til enighet om den berømmelige handlingsregelen for bruk av oljeformuen. Den sier at politikerne kan disponere realavkastningen av oljeformuen, definert til pluss-minus 4 prosent, hvert år. Regelens poeng er at vi ikke skal tære på selve formuen. Vi skal høste fruktene av treet, ikke sage det ned og bruke veden. Bare slik vil oljeformuen bli varig, en slags Sareptas krukke, til glede for framtidige generasjoner på samme måte som for oss.

PROBLEMET ER at framtidige generasjoner ikke har stemmerett. Det har vi. Og et stigende antall av de levende med stemmerett vil bruke mer oljepenger enn det regjeringen mener er ansvarlig.

Det skaper på kort sikt et politisk problem for dem som vil holde igjen på bruken av oljepenger. På lang sikt kan det skape problemer for dem som ennå ikke er født. Og kanskje også for en del av oss levende som blir avhengige av de ufødtes solidaritet når vi vansmekter på underbemannede sykehjem.

Når Kristin Halvorsen nå varsler at det kan bli aktuelt å bruke mindre av oljeformuen enn de 4 prosentene som er definert som realavkastningen, er det nettopp for å legge litt til side, til tidene blir dårligere enn de er nå. Oljeprisen har økt mer enn noen ville tro for et par år siden. Følgen er at også oljeformuen stiger raskere enn prognosemakerne så for seg. Dermed stiger også beløpet som de 4 prosentene utgjør. Det gir den sittende regjering anledning til å vasse i oljekroner de siste to åra før valget i 2009. Halvorsen mener det får holde å vasse til midt på leggene og ikke til knes. Derfor sier hun alt nå at det kan bli aktuelt å ta mindre enn 4 prosent. Likevel vil hun bruke mer enn noen finansminister før henne. Men det er det ikke lett å fortelle misfornøyde velgere, som ikke har møtt prinsessene i Qatar.