Prisen å betale

Nordisk Råds filmpris burde vært Nordens viktigste filmpris. Det er den ikke. Ikke enda.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går ble «Mannen som elsket Yngve» nominert til Nordisk Råds filmpris 2008. Med det sier den norske juryen seg enig med årets Amandajury, og utroper Stian Kristiansens debutfilm til årets beste norske spillefilm. At filmen er et friskt pust blant de norske filmene som har hatt premiere mellom 1. september 2007 og 1. september 2008 er vanskelig å si seg uenig i. Likevel kan nominasjonen, som nominasjoner flest, diskuteres. Også utenfor egne landegrenser. Men dessverre åpner ikke Nordisk Råd for dette på lik linje som tidligere, da utstillingsvinduet til utlandet i år er gjort smalere.

NORDISK RÅDS filmpris ble stadfestet i 2005, og har fram til i år vært en direkte kopi av Nordisk Råds litteraturpris, en pris som første gang ble delt ut i 1962, og som etter Nobelprisen i litteratur, kanskje er den prisen som henger høyest for nordiske forfattere. Modellen er som følger: Hvert år nominerer hvert lands jury to nasjonale forfattere, som sammen med åtte nordiske kollegaer kniver om 350 000 danske kroner. I tillegg fungerer prisen som en nøkkel til økt distribusjon og medieomtale, både innenfor og utenfor egne landegrenser.

IKKE MANGE hadde hørt om Jørgen Norheim da han ble nominert til litteraturprisen i 2002, men prisen gjorde sitt til at trikkeføreren solgte flere bøker det året enn han hadde gjort noen gang tidligere. Nominasjonen skapte også debatt, og i ettertid er det fristende å påstå at Norheim egentlig ikke hadde noen reell sjanse til å vinne, da prisen har en tendens til å falle på aktører som ikke bare har skrevet et godt verk innenfor nominasjonsåret, men som har en rekke kvalitetsverk å vise til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At de åtte nordmennene som har vunnet prisen er Lars Saabye Christensen, Jan Kjærstad, Dag Solstad, Kjartan Fløgstad, Johan Borgen, Tarjei Vesaas, Herbjørg Wassmo og Øystein Lønn svekker ikke den påstanden. Derfor har nominasjonslista til tider vært like spennende som det endelige utfallet, da den alltid inneholder skjulte skatter. For å si det på en annen måte: Det er en åndsverkjungel der ute, og Nordisk Råds pris fungerer som en veiviser inn i våre nabolands kjøkkenhager.

MEN DET TAR tid å bygge tillit, og for å framskynde viktigheten av filmprisen har Nordisk Råd i år valgt å bare nominere én film per land. Slik sett blir prisen tydeligere, hevder de. Men hastverk er ofte lastverk.

Det importeres altfor få nordiske filmer til Norge, og det importeres enda færre norske filmer til våre naboer. Ved å nominere to filmer per land har man hatt en unik mulighet til å vise mangfold. I fjor nominerte for eksempel danskene både oppvekstdramaet «Kunsten å gråte i kor» (som siden vant) og den kontroversielle fiksjonsdokumentaren «AFR».

Ved å nominere én film per land, gis også de enkeltes lands jury mer makt. At hver jury bare teller to personer er en tydelig svakhet ved nominasjonsprosessen. To filmer per land styrker derfor troverdigheten av det endelige utfallet. En troverdighet prisen trenger, men som viktigst av alt får flere «Jørgen Norheimer» fram i søkelyset.