Prisen de berømte betaler

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I den sjarmerende romantiske filmkomedien «Notting Hill» strever søkkrike og berømte Julia Roberts, alias Anna Scott, med sin lyst til å leve et vanlig liv med sin ukjente bokhandler. I likhet med Anna Scott synes Kjell Inge Røkke media bryr seg for mye. Han er «drittlei pressen».

I et intervju i forbindelse med lanseringen av «Notting Hill» sa Julia Roberts at hun i det virkelige liv ikke hadde noen problemer med å gjemme seg bort på markedet eller snike seg inn på myntvaskeriet uten å bli gjenkjent. Myntvaskeriet? Ja, det skal hun ha oss til å tro. At du tjener 20 millioner dollar på en film og lurer deg inn det lokale vaskeriet med skittentøyet i en plastpose!?!

Men det er altså et tegn i tida at kjendiser og stjerner skal ha oss til å tro at de egentlig er helt alminnelige, og ikke kan fordra medieomtale. Vi har sett tendensen lenge. Plutselig er det «in» å være vanlig. Derfor er også noe av det hotteste på tv såkalte dokumentarserier der vi følger alminnelige mennesker i det daglige liv, for eksempel på en flyplass.

Her hjemme ser vi også denne tendensen. Det er populært å være drittlei media. Og det er også typisk for vår samtid at alle mener å ha kunnskap om media, om god og dårlig journalistikk, og følgelig har rett til å uttale seg med autoritet. Og helst vil «alle» jobbe i media. Hvis man da ikke kan eie sin egen avis eller tv-kanal. Dette får vi leve med. Jeg tror i grunnen det er et sunnhetstegn. Et uttrykk for et åpnere samfunn og en pågående demokratisering. Vi i media skal være glad for innblandingen. Men det betinger også at de i og rundt media skjønner sin rolle, og sitt ansvar. Det nyrike kleresiet med Røkke i spissen må forstå at vi ikke bare kan vise søndagssiden. Han og de andre må skjønne at det følger makt og ansvar med den plassen man erobrer, både på børsen og i mediesamfunnet. Derfra har man en unik mulighet til å skape dynamikk og spenning, og være med på uviklingen av en fruktbar samfunnsdebatt om hvordan vi skal tolke og se virkeligheten. Men da må verken Anna Scott eller Kjell Inge Røkke være drittlei.

Kjendis er et relativt nytt begrep. Det kom med tv. De første kjendisene var underholdningsartistene, skuespillerne. De neste var politikerne og idrettsstjernene. Så kom noen få strafferettsadvokater. Seinere har vi fått kjendiser innen finans og næringsliv. Følgelig også Røkke. Andy Warhol snakket om å få «15 minutter med berømmelse». I dag er det verre enn som så. Du eksisterer knapt hvis du ikke er på tv.

Det finnes en symbiose mellom såkalte kjendiser og oss i media. Det skjer et gjensidig bytteforhold. Noen ganger settes tillitsforholdet på prøve. Kjendisene har det til felles at de har noe å selge - en sak, et produkt eller holdninger, altså politikk. Når de har en vare de vil omsette, poserer og posisjonerer de seg. Og de vil at vi i media skal hjelpe til med lanseringen. Og relanseringen. Altfor lenge har vi i media for ukritisk akseptert dette. Det er ille innen sport. Og det er verst innen kultur og underholdning. Dersom vi unnlater å omtale en bok, en CD, en film, eller ennå verre - gir produktet dårlig kritikk, er vi ikke interessert i kultur. Og altfor mange idrettsfolk glemmer for fort at uten media hadde de vært null verdt.

Røkke har antakelig mer grunn til å takke media enn grunn til å sutre. Akkurat som den konstant grinete Carl I. Hagen har det. Både Hagen og Røkke er såre fornøyde dersom vi lydig hører etter hva de har å si - og gjengir det. Dessverre er det ikke slik tingene virker lenger. Røkke kan antakelig prise seg lykkelig for at norske medier til nå har vært mer interessert i hans forhold til blonde kvinner og fotball enn til hans forhold til nasjonale norske interesser og verdier. Dersom norske medier kan kritiseres for noe, må det være sløvhet og unnlatelsessynder i forbindelse med Røkke. At vi ikke har forstått vår samfunnsoppgave. At vi ikke i tilstrekkelig grad har skjønt at Røkke og hans selskaper har stor offentlig interesse. At vi ikke tidligere har undersøkt hvorfor norske banker finansierer ham, og heller ikke har gått grundigere inn på hvorfor blant andre Yngve Hågensen og Thorbjørn Jagland har latt seg forføre. Hvis det er noen som har krav på vår unnskyldning, så er det offentligheten. Rollen som medieoffer kler Røkke dårlig. Vi kan antakelig kritiseres for mye, men ikke for å ha plaget ham. Jeg ser ikke bort fra at vi enkelte ganger har hatt problemer med å holde fokus på det mest interessante ved saken, og at det kan være begått urett mot ham personlig i gitte situasjoner. Men det er i tilfelle unntakene.

Vi husker Røkkes hjemkomst etter årene på vestkysten av USA.

Han begynte å dukke opp i Norge for å se Molde spille. Han kom fra Seattle med private jetfly. Dette var noe vi aldri hadde sett før. Media ble nysgjerrig, og Røkke var velvillig. Og det er det som i bunn og grunn kjennetegner Røkke. Han må ikke nå komme og si at han ikke liker å vekke oppsikt. Han skjærer oss i øynene med sitt meget utadvendte privatforbruk. Når vi tenker på Røkke tenker vi på hvordan han skapte offshore-VM for å finne sin egen «idrettsgren». Når vi tenker på Røkke, tenker vi på racerbåter, luksusyachter, private jetfly og hytteslott. Dette er unorsk. Og det er det amerikanerne kaller «tacky» - smakløst og utspjåket. Dette er i grunnen David Beckham og Posh-Spice Victoria.

Historisk sett har vi et ambivalent forhold til kapitalister i Norge. Og de smarte blant de få vi har, har skjønt at nøysomhet og nøkternhet er det som gir storkapitalen legitimitet.

Det som har kjennetegnet internasjonale monsterbaroner innen finans - sånne som Wallenberg, Rockefeller, Rothschild, Carnegie og Morgan er deres langsiktighet. Formuene ble skapt med utvikling av teknologi, nytenkning og effektiv organisering. I tillegg hadde noen av dem en annen agenda. De ønsket å være med på å bestemme utviklingen i sitt hjemland. De hadde tanker om hva slags land - og hvilke standarder - de ønsket.

I USA har tv-mogulen Ted Turner gitt sju millioner dollar til FN - stikk i strid med de politiske strømningene i landet. Finansbaronen George Soros er et annet eksempel på en god samaritan. Og en mann som Bill Gates gir millioner av kroner til aids-forskningen, og varsler at han kommer til å donere bort mesteparten av sin formue når han dør.

I lørdagens Dagens Næringsliv var det en hyggelig artikkel om noen av våre hjemlige rike samaritaner som faktisk framstår som interessante mennesker med gode observasjoner og kloke tanker. For det finnes også en filantropisk tradisjon i Norge. Om enn ikke som i USA. Men en god del norske mennesker med «gamle penger» har opp gjennom historien gitt penger til gode formål, til de mest trengende, til kunst og kultur, til stipender for studier i inn- og utland. Jeg merket meg at Christian Ringnes i Eiendomsspar sier til Dagens Næringsliv at på et eller annet tidspunkt tjener man så mye at gleden ved personlig forbruk avtar. Da er det på tide å finne «en god sak» som man kan støtte.

Hva ønsker Røkke å bli husket for? Hva slags visjon har han ut over det å tjene penger? Hvilket fingeravtrykk ønsker han å etterlate seg? Hva er hans signatursak? Og kom nå ikke trekkende med Molde stadion. Fotball er i dag bare en annen big business.

Røkke trenger sikkert ikke min hjelp til å finne et godt formål, men hvorfor ikke ringe sitt bysbarn Bondevik og Nobelinstituttets Geir Lundestad og tilby seg å være med på oppbyggingen av et fredsprissenter på gamle Vestbanen.

Røkke er en av vår tids store mediefavoritter her hjemme. Han er en mann som mange ser opp til og beundrer fordi han er vår hjemlige «amerikanske drøm». Han har lyktes. Det forplikter. Om han vil det eller ikke.

I «Notting Hill» er det den anonyme bokhandler William Thacker (Hugh Grant), hans familie og venner som representerer det jordnære og folkelige. Det er egentlig de som forstår hvordan mediesamfunnet virker. Og til slutt klarer de å redde stakkars Anna Scott. Røkke kan også reddes i sitt forhold til media.

Wallenbergenes leveregel var at man «skal være, men ikke syns». Det som nå teller for Røkke er at vi ser fasthet og langsiktighet i hans innsats som bedriftseier. Det bør gå lengre og lengre tid mellom hver gang det er hans private forbruk som slår oss i øynene.

Røkke er kanskje rik. Men han er fortsatt ikke stor.

Og vi kan ikke love ham fred.