Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Prisen for arbeid

Offisielt skal Norges Bank sørge for å holde kronas verdi mellom 8,23 og 8,39 i forhold til euro. Nå koster euroen rundt 8,10. Krona er med andre ord for sterk i forhold til den valutaen den skal måles mot. Når Norges Bank så setter opp renta, skal krona bli enda sterkere. Svein Gjedrem handler i strid med Norges Banks egne målsettinger. Men det bryr ingen seg om lenger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Pengepolitikken ligger fast bare på papiret. For å forsvare kronekursen på såkalt lang sikt, må inflasjonen ned mot to prosent, som i euroområdet. I mellomtida tar Gjedrem rentevåpenet i bruk, selv om det er et tosidig sverd. Høyere renter kan også bety høyere priser. Eksportindustrien blir rammet, selv om denne delen av industrien er viktigst å beholde. Norges Bank har selv regnet ut at økte renter har liten prisdempende virkning.

  • Men det er presset i norsk økonomi som er for høyt. Det er for stor etterspørsel etter både varer og arbeidskraft. Det er her vi skiller oss ut. Selv om ledigheten også i de fleste europeiske landene nå går ned, er den skyhøy etter norske forhold. I de 11 euro-landene er 9,1 prosent uten arbeid. I Finland og Spania, som mange her hjemme framstiller som økonomiske fyrtårn, er ledigheten 12,4 og 14,1 prosent. Noe liknende ville skapt revolusjon hos oss. For å få ned sin altfor høye ledighet må eurolandene stimulere økonomien med lave skatter, avgifter og renter. Hos oss er det motsatt. Vi må betale en pris for å ha full sysselsetting og et bunnskrapt arbeidsmarked. Den prisen kommer nå i vinduskonvolutter fra bankene til lånekundene.
  • Etter onsdagens nye rentehopp er ballen spilt over til regjeringen. Hvis renta skal ned igjen, slik alle ønsker, må Jens Stoltenberg gjøre det samme som sentrumsregjeringen for to år siden. Det var en smertefull prosess, der politiske løfter enten måtte brytes eller utsettes på ubestemt tid. Men rentene gikk ned.
  • Det blir verre nå. Renteøkningen kommer mens oljeprisene er skyhøye og krona ligger stabil. Det motsatte var tilfelle for to år siden. Likevel ga Jens Stoltenberg regjeringen all skyld for renteøkningen. Neste år er det valgår, og Arbeiderpartiet synes å være venneløs i Stortinget. Budsjettsamarbeid med SV vil bare gjøre vondt verre, og det gir uansett ikke flertall. Det verste er likevel at det nå er bygd opp en voldsom forventning om økte bevilgninger på en rekke områder. Samtidig kommer det stadig mer høylytte krav om lavere avgifter og skatter. Bare i morgennyhetene i går hørte jeg Høyres Jan Tore Sanner forlange 400 millioner kroner til nye sjøkart, og Arbeiderpartiets Tromsø-ordfører «Røde Herman» spådde død og fordervelse over eget parti hvis det ikke ble gjort noe radikalt med kommuneøkonomien.
  • Dette går selvsagt ikke i hop, og det vet de fleste. De vet også at mer bruk av oljepenger bare gjør vondt verre. Unntaket er Per Østvold og hans nei-folk i LO, som hevder at politikerne må begynne å styre rentene igjen. Glemt er alle devalueringene, ledigheten og en inflasjon firedobbelt så høy som dagens. De må ha sovet i timen de siste tjue åra.
  • Spørsmålet er om en svekket regjering med et splittet parti i omtrent alle viktige saker, våger å stramme inn på budsjettet så mye at det sender rentene nedover igjen. Skal det skje, må regjeringen gå løs på de store utgiftspostene. Det er ingen ting å hente i økninger på dagens avgifter, selv om det kan legges avgifter på en del nye varer og tjenester. Skal skattene økes så det monner, må det skrus til mot vanlige lønnsmottakere. Det kan Stoltenberg bare glemme. Da må øksa brukes på næringsstøtte, subsidier og trygdeutgifter. Men det står ikke noe stortingsflertall parat til å støtte det, hvis Stoltenberg ikke skal samarbeide med Høyre, da. Selv i eget parti vil han mangle ryggdekning. Men han kan ikke la ting bare skure og håpe at renta går ned av seg selv. Mangel på handlekraft er jo regjeringens verste fiende allerede.