Prisen for etikken

Hvis du er utropt til stjerne, kan du tillate deg noen nykker, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var ikke noe å diskutere en gang, sa styreleder Harald Norvik etter gårsdagens hastige styremøte i Telenor i kjølevannet av Bangladesh-skandalen. Selvfølgelig måtte ikke Jon Fredrik Baksaas gå. Det var det heller ingen som har fulgt Telenor-sjefens bemerkelsesverdige regjeringstid, som trodde. Mens andre toppledere spinner ut næringslivets svingdører for mindre alvorlige etikkbrudd, ser Baksaas ut til å være velsignet med et ugjennomtrengelig teflonlag. All kritikk preller av.

Det har nemlig ikke manglet på kritikk. Bare de siste par årene har Baksaas kvittert ut de fleste synder på den norske lista over god ledelsesmoral. Nepotisme: Telenor sponset sjefens russedatter og hennes venner med mobiltjenester verdt i overkant av 100 000 kroner.

Grådighet: Baksaas sjenerøse opsjonsordning var direkte medvirkende til at regjeringen i eierskapsmeldingen forbød opsjoner i selskaper hvor staten er eier, og satte en maksgrense for bonuser på 50 prosent av lønnen. Baksaas bar selv ved til bålet med sitt uforlignelige forsvar av ordningen: – Jeg hadde gjort en dårligere jobb dersom jeg ikke hadde hatt denne lønnspakken.

Kjønnsubalanse: Kvinnelige sjefer har rømt Telenor-ledelsen, og Baksaas sitter igjen med en av næringslivets mest mannsdominerte ledergrupper. Arroganse: Etter den offentlige eierstriden med fredsprisvinner Muhammad Yunus, som blant annet beskyldte Telenor for å melke GrameenPhone, måtte Baksaas innrømme at Telenor hadde feilinformert Stortinget om avtalen med Grameen Bank. Baksaas fikk et år tidligere refs av daværende næringsminister Børge Brende (H) for å ha forhandlet med russiske Alfa Group uten å informere statsråden: – Man handler ikke med statens penger uten at staten er informert, sa Brende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avsløringen av grove lovbrudd og drepende arbeidsforhold hos Telenors underleverandører i Bangladesh, er den siste kritikkverdige saken på Baksaas’ merittliste, men bør likevel toppe lista på grunn av sitt alvor. Etter at en dansk journalist gjorde jobben GrameenPhones inspektører burde ha gjort, har riktignok Telenor satt i gang tiltak for å rydde opp. Baksaas visste ikke, gjentok Norvik etter styremøtet. Men uvitenhet fratar ikke ansvar. Telenors ledelse er forpliktet til å undersøke arbeidsforholdene grundigere enn det som ble gjort. Hvis ledelsen ikke hadde fått med seg at Bangladesh er beryktet for skadelig barnearbeid og svake arbeidsrettigheter, ble selskapet dessuten advart om forholdene av Initiativ for Etisk Handel (IEH) for over to år siden.

Problemet er at Telenor til tross for sine festtaler og etiske regelverk, ikke har nødvendig oppmerksomhet rundt etikk og arbeidsmiljø utenfor Norge. Det er et ledelsesansvar og følgelig en ledelsessvikt når det ikke er prioritert gjennom hele organisasjonen. Hadde ledelsen vært like uvitende om markedet og driftsøkonomien i Bangladesh, ville det sett mørkere ut både for Baksaas og andre ansvarlige, men uvitenhet aksepteres altså når det handler om menneskers liv og lemmer. Telenors hovedeier, staten, legger ellers betydelig innsats i å rense pensjonsfondet for uetiske investeringer. Det spørs om Telenor hadde funnet nåde for Kristin Halvorsens strenge blikk.

Jon Fredrik Baksaas’ nådegave er selvfølgelig at han leverer varene, som det heter i næringslivet.

Aksjemarkedet elsker Baksaas. Han er en stjerne i det internasjonale mobiluniverset, siterte Aftenposten analytikere i går. Gjennom en eksplosiv vekststrategi er selskapet blitt verdens syvende største teleselskap, en eventyrlig suksess for en tidligere så traust nasjonal monopolist. Baksaas hviler heller ikke på sine laurbær. Han vil ekspandere videre i Asia og vil også innta Afrika.

Spørsmålet er om veksten skjer på bekostning av forsvarlig forretningsdrift. Tillitsvalgte mener blant annet at en desentralisert styring av datterselskapene kan være en forklaring på at de kriminelle arbeidsforholdene i Bangladesh ikke ble oppdaget. Med andre ord har konsernledelsen ikke hatt tilstrekkelig kontroll. Det er en utfordring, blir det kalt. Andre vil si det er etikkens pris. Det er ikke nok å ønske og ville det gode. Det må også gjennomføres, selv om det koster.

Telenors aksjekurs leet ikke på en brøkdel etter Bangladesh-skandalen. Det tyder på at investorer ikke frykter at Telenors etiske opprustning vil koste, eller bremse veksten. Forhåpentlig mener de at god forretningsmoral er god business. Men det er ikke Baksaas’ moral som hylles hvert kvartal.