Prisen for sponsing

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fellesforbundet utvider nå sin valgkampstøtte til også å omfatte Senterpartiet. SV har vært tilgodesett med midler fra LO og enkelte forbund tidligere. Nå støttes alle de rødgrønne partiene som står bak stortingsflertallet og bak dagens rødgrønne regjering. Pengene, som er fordelt ujevnt, i pakt med tradisjon og en blanding av politisk nærhet og innflytelse, blir mottatt med takk av de tre partilederne. Ingen av dem snakker om at det ikke fins noe som heter gratis lunsjer. Tvert i mot uttrykker alle de tre partilederne, som i går var invitert til Fellesforbundets representantskapsmøte, tilfredshet med samarbeidet og lydhørhet overfor de krav og forventninger Fellesforbundets tillitsvalgte har til regjeringen.

Pengestøtten er samtidig en gavepakke til opposisjonspartiene som kan bruke den til å så tvil om de rødgrønne partienes troverdighet og integritet. Hittil har anklagene om et uheldig og udemokratisk samrøre først og fremst vært rettet mot Arbeiderpartiet. Nå kan skytset også rettes mot Senterpartiet. For fagbevegelsen vil valgkampstøtten også ha sin kostnad i form av tapte medlemmer. Mange arbeidstakere føler båndene til bestemte politiske partier ubekvemme og velger å organisere seg i forbund og foreninger som er politisk uavhengige.

Men så lenge bidragene gis i full åpenhet, er det grenser for hvor langt forargelsen bør strekke seg før den blir hul og hyklersk. I debattene om de ulike partiers mesener, avsløres jevnlig sterke bånd mellom milliardærer og næringslivsinteresser og Høyre, Frp, Venstre og KrF. Nå som partistøtte over et visst nivå skal være offentlig, vil penge-bidrag i noen grad gjenspeile hvem partiene jobber for og samarbeider med. Det er nyttig for velgerne å vite. Hittil har Ap og LO, som har et århundrelangt samarbeidsforhold, ment at det er mer å tjene enn å tape på sin siamesiske tilstand. Dessuten er bidragene fra fagbevegelsen vedtatt gjennom interne demokratiske prosesser og representerer en form for lønnstakermakt mot kapitalmakt. Og kapitalmakt kjennetegnes ikke av et demokratisk sinnelag.