Prisen på nyheter

Vi er bedre informert om Dorthe Skappels fall på isen enn om Norges krig i Afghanistan. Velkommen til en vidunderlig ny verden, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Klagen over medienes elendighet har pågått i mer enn 200 år. Det er en protest med et enormt spenn – fra det enkelt folkelige til den mest opphøyde elitisme. Kritikken har ofte nær tilknytning til avsenderens posisjon, interesser og verdier, noe som gjør det lettere for mediefolket å avvise den. Vi er som kjent en flokk hvite riddere som på en maktkritisk måte – og med blanke våpen – forsvarer den lille mann. Forøvrig er pressefolk hevet over samfunnets motsetninger og konflikter. Det er derfor vi – gjerne seint på natta – avviser mediekritikken med en bemerkning av denne typen: «Det der hørte jeg første gang for tusen flasker rødvin og hundretusen sigaretter siden».

DET BLIR OFTE påstått at pressefolks forhold til kritikk er som isen i mai: Glatt, råtten og lett å trenge gjennom. Egentlig er det høyst urettferdig. Knapt noen annen yrkesgruppe er mer selvkritisk, noen ganger inntil det selvpiskende. Å kritisere sine egne er en journalistisk dyd opphøyd til etikk i Vær Varsom-plakaten. Kanskje er problemet et annet: At kritikken for ofte handler om enkelthendelser og -overgrep og for sjelden om dypere endringer i medienes økonomi og innhenting av informasjon. Tida er nå kommet for å rette lyskasterne i en slik retning. Stikkord er informasjonshindre, informasjonspåvirkning, informasjonsubsidier og den fallende prisen på nyheter.

EN LETTVINT sannhet i vår tid er påstanden om medienes økende, nesten kvelende makt. Det enkleste beviset for dette er at vi nå bruker mer tid på forbruk av medier enn på å jobbe. Bruken sier likevel lite om medienes selvstendige utøvelse av makt. En slik uavhengig makt er særlig knyttet til medienes evne til å fortolke og prioritere informasjon, og til å finne saker som kan styre den nasjonale eller lokale dagsorden. Denne evnen angripes kontinuerlig av ressursterke kilder og den svekkes av den nye medieøkonomien. Det vi er vitne til er medienes omdannelse fra lyskaster til speil.

PÅVIRKNING AV mediene er like gammel som mediekritikken, og den er like legitim så lenge virksomheten foregår åpent. Fra midten av 1970-tallet har det skjedd en dramatisk økning i kildenes ressurser og metoder. Politiske myndigheter, private næringsinteresser, ulike bransjer, yrkesorganisasjoner og frivilliger sammenslutninger jobber i dag 24 timer i døgnet for å påvirke formidlingen av nyheter og meninger. Noen ganger er oppgaven å hindre spredning av informasjon kilden opplever som skadelig. Da kan jurdiske ressurser være gode å ha. Andre ganger er oppgaven å påvirke medienes prioriteringer og nyhetens innhold i ønsket retning. Da brukes gjerne informasjonsspesialister og PR-byråer. Noen ganger er det nok å subsidiere nyheten slik at bruken blir gratis for mediene.

GRUNNLEGGENDE endringer i medienes økonomi bidrar til å forsterke denne tendensen. Mens avisene historisk har hatt tre inntektskilder (abonnement, annonser, løssalg), er nyhetsmediene på Internett i stor grad et gratistilbud. Selv om bortfallet av dyr distribusjon teller i positiv retning, blir disse mediene likevel sterkt avhengig av annonsemarkedet som eneste inntektskilde av betydning. Samtidig ser vi at nyhetene på nett har en stadig kortere levetid. Redaksjonenes mulighet til løpende å måle leserfrekvens medfører raske og hyppige endringer i nettavisenes nyhetsbilde og prioriteringer. Det er ikke lenger sjelden at en toppsak bare varer femten minutter før den skyves nedover. Det sier seg selv at et slikt forbruk av informasjon og nyheter krever en lavere enhetspris enn det som var tilfelle i den gamle medieøkonomien.

DENNE SITUASJONEN gir kildemakten helt nye muligheter til å påvirke nyhetsbildet. Nyheter som er halvfabrikata eller gryteferdige, er billige å behandle og raske å formidle. Derfor ser vi for ofte at informasjon fra politiske myndigheter eller private særinteresser knapt er redigert eller behandlet på en kildekritisk måte. Konkurransens tidspress bidrar også til dette. Det er lettere å rette enn å sikre riktig kvalitet før publisering.

SAMTIDIG BØR vi nå justere drømmen om bloggerne som demokratiets nye muskel. Det er begrenset hva en blogger kan grave fram om den norske krigsinnsatsen i Afghanistan. Selvstendig informasjon krever tilstedeværelse. Derimot er det både lett og billig å gå ut og snikfotografere en kjendis med et mobilkamera. Nyheter om Dorthe Skappel er billige. Nyheter om krigen er dyre.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer