Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Prisen på sunnhet

Mennesket er et vanedyr og et gjenstridig vesen. Vi lever som vi liker og som vi har gjort før. Så tungt er det å få folk til å endre livsstil at det ikke lønner seg for staten å satse på en forebyggende helsekampanje som kan føre til at 20 000 færre mennesker får kreft.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Såkalte kostnad-nytte-analyser er blitt populære i offentlig virksomhet. Staten ønsker større sikkerhet for hva den får igjen for pengene, og selv ikke helsevesenets innsats for å redde liv og gi oss bedre helse er unndratt. Helseøkonomi er et fag med vind i seilene. I et møte mellom medisin, samfunnskunnskap og økonomi forsøker helseøkonomene å finne ut hvor mye helsegevinst det er å hente i forhold til prisen for ulike medisiner, behandlingformer og forebyggende tiltak.

  • Nylig utga Statens ernæringsråd en slik helseøkonomi-analyse: «Kostnad-nytte-vurderinger av tiltak for å øke forbruket av frukt og grønnsaker, for å redusere forekomsten av kreft». Norge er i ferd med å sakke akterut internasjonalt når det gjelder befolkningens levealder, fordi kostholdet vårt er for dårlig. Derfor er rapporten fra Statens ernæringsråd viktig.
  • Kort og forenklet er rapportens budskap at hvis nordmenn, som i dag i gjennomsnitt spiser to frukter eller grønnsaker pr. dag, knasker 65 prosent mer grønt de neste femten årene, vil 20 000 færre av oss få kreft og leve 5 - 10 år lenger. For å få til en slik omlegging av folks kosthold må staten bruke 5,5 milliarder kroner. Som resultat vil det offentlige spare 3 milliarder kroner i mindre sykefravær og redusert behov for kreftbehandling. 20 000 sparte krefttilfeller vil altså koste samfunnet 2,5 milliarder kroner, eller 125 000 for hver som holder seg frisk, i alle fall for kreft.
  • Konklusjonen er altså nedslående. Samfunnsøkonomisk lønner det seg ikke å satse på forebyggende helsearbeid når det gjelder kosthold og kreft. Årsakene til dette er flere.
  • Bare hver tiende norske mann og kvinne spiser i dag så mye frukt og grønnsaker som kostholdsekspertene mener vi må gjøre for å forebygge kreft. Å få opp gjennomsnittsforbruket av frukt og grønt med 65 prosent, innebærer en radikal omlegging av befolkningens kostholdsvaner. Og erfaringene fra nasjonal og internasjonal samfunnsmedisin viser at helseopplysningskampanjer gir små resultater. Det er de som trenger det minst, som vil ta til seg budskapet og legge om til et enda grønnere kosthold. Mens de som alltid unngår salatbaren i kantina og bestiller karbonade til lunsj, vil i stor grad fortsette å spise som før.
  • Derfor er en av forutsetningene i kostnad-nytte-beregningen fra Statens ernæringsråd om hvordan 20000 færre nordmenn kan få kreft, at prisene på frukt og grønnsaker skal subsidieres av staten. For prisene på matvarer styrer i større grad kostholdet vårt enn kunnskapen om hva som er sunt. Men prissubsidier er så politisk kontroversielt at det må skje en finanspolitisk revolusjon om dette skal bli vedtatt. Og i den debatten vil enhver helseminister stille med et enormt handikap, fordi finansministeren i mange år vil få mindre penger å rutte med, før det vil gi uttelling på helsebudsjettets utgiftsside.
  • Femten år er en evighet i politikkens tidsregning. Politikere ønsker seg raske resultater og har tungt for å bevilge penger til formål der de synlige resultatene ligger langt fram i tid. Og vi velgere tenker som politikerne: Vi bryr oss langt mer om dagen i dag enn om framtida. Vi legger nødig om vaner vi liker av hensyn til hva som kan skje oss om femten år. Spesielt ikke når utsiktene for å få en helsegevinst er statistisk, uten noen garanti for hvem som blir blant de 20 000 heldige som unngår kreft.
  • For øvrig er det noe grunnleggende som skurrer ved slike kostnad-nytte-analyser om helsespørsmål. Mitt liv kan ikke måles i kroner og øre. Hva et av mine leveår er verd og hvilke sider av mitt liv som har størst verdi, vet bare jeg selv. Ingen helseøkonom.