Privat forskning

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringen har ambisiøse mål når det gjelder forskningspolitikken: Norge skal bli en ledende forskningsnasjon. Derfor krever utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet sterk innsats både av forskere, forskningsmiljøer, myndigheter og nærings- og samfunnsliv. Regjeringen har som mål å øke den samlede forskningsinnsatsen til tre prosent av bruttonasjonalproduktet innen 2010. Av forskningsmeldingen som blir lagt fram i dag, går det fram at forskningsfondet skal økes til 50 milliarder kroner gjennom overføringer fra oljefondet.

Dette kan jo ses som en formidabel styrking av forskningsinnsatsen. Men meldingens ord er dessverre ofte noe helt annet enn de årlige realitetene. Vi har hørt løfter om at bevilgningene til norsk forskning skulle opp på gjennomsnittlig OECD-nivå, og dette har fått tilslutning fra nesten alle partier. Men fortsatt ligger vi langt etter dette målet, primært fordi forskningsmidlene fra den private sfæren, fra næringslivet og de rike milliardærene henger etter.

Nå satser imidlertid statsråd Clemet på å få med seg disse i større grad enn før. Norge skal bli mer som USA. Nå er jo ikke Norge USA, og det er i erkjennelse av dette at staten har spilt en helt annen rolle i vårt system ikke bare som forvalter, men også som aktiv næringslivsdeltaker. Nå er situasjonen muligens en annen. I hvert fall har vi fått mange rikinger, som også er synlige. De må selvsagt oppdras til samfunnsansvar, de må lære å tenke på andre enn seg selv og sin lille familie. Men for å få dem til å gi, mener Clemet at de må fristes, de skal få skattefradrag og insentiv fra staten. For fortsatt er det smått med idealismen.

Dette er likevel en god idé, men statsråd Clemet og hennes politikerkolleger må være klar over hva de gjør. For begynner vi å likne for mye på USA, så demonterer vi samtidig det norske. Vi får en mindre initiativtakende stat - en stat som primært legger til rette for mer privat. Men staten er fortsatt vår største kapitalist. Den nye høyrestaten skal imidlertid bli en markedsstat, og da står også Clemet overfor en tvetydighet i det hun gjør: Hun vil sidestille stat og privat med statlige lokkemidler. Er det virkelig ikke mulig å oppdra de rike til samfunnsengasjement uten enda flere økonomiske fordeler?