Private grenser

De mektige kan bygge gjerder rundt seg selv. De avmektige blir invadert av kontrollørene. Derfor er privatlivets fred et klassespørsmål.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORHOLDET MELLOM

det private og det offentlige er en gjensidig relasjon. Det er stort sett glemt i den pågående mediedebatten. Men ikke av Ytringsfrihetskommisjonen, som beskriver forholdet slik: «For den som ikke har adgang til den offentlige sfære, blir privatsfæren undertrykkende. For den som ikke kan trekke seg tilbake i en privatsfære uten å bli forfulgt av det offentlige øye, blir den offentlige sfære undertrykkende, som i totalitære regimer.» Retten til å delta, til å være synlig, er altså like viktig som å ha et rom der offentligheten ikke har adgang. Hvorfor har vi glemt det?

KANSKJE FORDI

det er de rike, de mektige og de med status som har mest å beskytte, og som snakker høyest. Det er et grotesk misforhold mellom de mektiges og de avmektiges adgang til offentligheten og mediene. Tilsvarende gjelder for beskyttelsen av privatsfæren. Politikere, finanskjendiser eller redaktører har mer makt og bedre beskyttelse mot det offentlige øyet enn f.eks. sosialklienter og innvandrere. Det er lovgiverne, altså Stortinget, som har bestemt at det skal være slik.

HISTORISK

er ikke denne forskjellsbehandlingen noe nytt. De fattige har alltid tatt det som en selvfølge at alle rundt dem har innsyn i dagliglivet. Matlaging, klesvask og sex var aktiviteter som ble delt med naboene uten særlig protest. Slik er det fremdeles i det meste av verden. Og selv her hjemme vet alle som har vokst opp i blokk at du må være blant de stille i landet før skravla går. Privatlivet beskyttes best av alarmsystemer og villahager.

DE PRIVILEGERTES

privatliv og økonomi har derimot alltid hatt lovbeskyttelse. De velstående har ikke engang vent seg til at skattelistene er offentlige, selv om det har vært slik siden 1700-tallet. Samtidig trekkes en svært bred radius rundt det som skal respekteres som privat sfære. Også når det argumenteres både menneskelig og prinsipielt, er det ofte lett å se at protesten handler om å kontrollere omtale som kan skade omdømmet eller økonomiske interesser. Selv om tidas kjendiser har ulik plattform (penger, idrett, underholdning, osv.), er det jo ikke omtale de er mot. Det er den de lever av. Det er den skadelige omtalen de vil beskytte seg mot.

HVIS DU DERIMOT

er sosialklient, trygdemottaker eller innvandrer, er det nesten ikke grenser for hvordan du må brette ut privatlivet. Det kan de offentlige kontrollørene gjøre med loven i hånd. De kan inspisere hjemmet ditt, kontrollere bankkontoen din og sette deg på gata hvis du ligger etter med husleia. Er du gift med en innvandrer som ennå ikke har fått oppholdstillatelse, risikerer du at politiet kommer uanmeldt tidlig om morgenen for å sjekke om ektesenga er varm. Dette er systemer som hver dag raner mennesker i Norge for verdighet. Men bare de færreste synes å bry seg om at f.eks. sosialklienter er under en slik offentlig kontroll at begrepet rettighet er blitt en vits.

DISSE FORHOLDENE

har ingenting med hverandre å gjøre, hevder noen. Men du må ha mistet synet i prosjektør- og blitslysene for ikke å skjønne at offentlighet er mer enn mediene. At de avmektige fornedres uten pressedekning, er knapt noen trøst for dem som rammes. En sosialarbeider uten hjerte kan gjøre like stor skade som en journalist uten sjel.

FOR EN TID TILBAKE

hadde Aftenposten en reportasje om en eldre bostedsløs mann som bodde i en kassebil han hadde parkert i ambassadestrøket på Oslo vest. Avisa brukte fullt navn og bilde av mannen, men ikke av naboene som klaget. Naboene var redd ham og likte dårlig at han slo lens i prydbuskene. Mannen redegjorde for hvordan han dusjet på jobben, og forsikret at han nå tisset i ei bøtte for ikke å sjenere naboene.

SELVFØLGELIG

har både kongefamilien, Kjell Inge Røkke og Anne-Kat. Hærland krav på en privatsfære hvor mediene ikke skal trenge inn. Vi skal lytte oppmerksomt når noen forteller om mediepresset. Men vi kan også huske på mannen i kassebilen når neste kjendis står fram og beretter om medienes grusomhet.