Privatisert kunnskap

Kunnskapsproduksjonen blir mer og mer privatisert i dagens Norge, og hvem tjener på det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETTER «BRENNPUNKT»-PROGRAMMETom Econ i NRKTV tirsdag kveld ringte en forskervenn av meg og lurte på om jeg hadde fått en følelse av at Econ-direktøren Kjell Roland forsvarte sine utredninger med et glimt i øyet. For med tanke på hans bakgrunn som venstreintellektuell og aktiv politisk kommissær i SV rundt 1980, er det ikke lett å forstå forvandlingen til velvillig rådgiver for næringslivsledere og sterke organiserte interesser. En mann som satt i SVs hovedstyre for å passe på at Berge Furre og Rune Slagstad ikke bedrev høyreavvik, har unektelig gått en lang vei når han blir en av landets fremste premissleverandører for rederinæringen, bygningsindustrien og privatiseringen av Statoil.

MEN ECON ER uttrykk for noe annet enn ironi. Instituttet er et av de mest vellykte arrangementene i en ny samfunnsmessig virkelighet i det nyliberale Norge. «Klynger» - eller clusters som det heter på BI-norsk - er et konsept i moderne nyskapingsteori. Økonomen Kjell Roland har sammen med BI-professor Torger Reve faktisk skrevet et standardverk om fenomenet. Men Roland har kanskje ikke sett at hans eget institutt er en ideologisk klynge: Her samles alt fra Høyre til SV med samfunnsvitenskapelig skolering for å bistå det offentlige og det private næringslivet. Her sitter de tilbakelente forhenværende raddiser som gir råd til den som virkelig skal være engasjert, Jens Stoltenberg. Det snakkes så mye om de intellektuelle i vår tid. Men det er her de er, samlet under Einar Førdes gamle dictum: «Vi er alle sosialdemokratar.»

DENNE IDENTITETSSKAPINGEN gjennom samrøre former uklare fronter og linjer. Det er ikke lett å se hvilke mektige interesser som står mot hverandre i samfunnet når de alle kan bruke Econ for å stable på beina argumentasjon for egen sak. Jeg syns det var lettere å skjelne identitetene i det korporative samfunn. Interessene møttes nok også den gangen i Kontaktutvalget og andre fora for å utjevne motsetningene. Men du visste hvem som var hvem, og hvem som representerte hvilke interesser. I dagens samfunn blir alt sauset sammen, det fragmenterte samfunn har naturligvis ingen kjerne. Og når Norges Rederiforbund bestiller en utredning fra Econ, er det ikke av nysgjerrighet for hva slags resultater de kommer fram til, men for å låne instituttets prestisje og påståtte uavhengighet.

NÅR JEG NEKTER Å TRO at jeg så noe glimt i Kjell Rolands øyne da han omsider kom til orde i programmet, er det fordi kanskje også han begynner å oppfatte verden som en klynge av interesser som i prinsippet er like bra. Derfor kan utrederne tilby sin kunnskap til hvem det måtte være for en rett linser. Jeg syns jeg så det godt illustrert under et av TV-innslagene fra en paneldebatt der Roland var avbildet: På veggen bak sto logoen til alle sponsorene: Statoil, Elkem, Orkla, Bergesen, Norske Skog - men merkelig nok ikke departementenes eller de politiske partienes. Du skal ikke reflektere mye over de forskningsetiske utfordringene et slikt knippe av mektige og premissgivende oppdragsgivere skaper, for å bli betenkt som forsker.

UTREDNINGSINSTITUTTER, regionale forskningssentre og vitenskapelige konsulenter er blant tidas vekstnæringer. Kall dem Fafo, Nova, NIBR eller Rogalandsforskning: De tilbyr sine tjenester til oppdragsgivere som legger sterke føringer på hva som skal bli resultatet. Hvis oppdragsgiverne mot formodning ikke får det de vil ha, står det nok ofte med ganske tydelig skrift i kontrakten at de da også har rett til å legge rapporten upublisert i skuffen. Dessverre har ikke unge forskere i dag lest sin Skjervheim, og instituttbestyrerne som har mange mennesker i sitt brød, har åpenbart fortrengt både sin radikale fortid og positivismedebatten fra 1970-åra. De skal jo leve av disse oppdragene.

SAMFUNNSFORSKNINGEN I NORGE har en historie utøverne kan være stolte av. Vilhelm Aubert, Thomas Mathiesen og Harriet Holter var representanter for en vitenskap som understøttet de svake gruppenes interesser. Samfunnsforskningen var en opposisjonsvitenskap, men ingen kunne bestille konklusjoner gjennom uttalte eller uuttalte føringer på forskerne, simpelthen fordi de var økonomisk uavhengige. I dagens privatiserte kunnskapsmarked er dette helt annerledes, forskerne selger sin kunnskap som en hvilken som helst vare. Kjell Roland sier Econ er avhengig av tillit. Men tillit hos hvem? Hos de narkomane på Plata utenfor Sentralstasjonen i Oslo? De trafikkskadde? Voldtatte kvinner? Misbrukte barn?