Problemer i FN-sporet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sjefen for FN-styrkene i Kongo har bedt Norge bidra med soldater, ikke bare penger, til Kongo. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen bekreftet i helga at Norge kommer til å bidra med styrker, men det er uklart hvor mye Norge skal bidra med i det krigsherjede afrikanske landet. Mye tyder på at det norske bidraget vil være mye av det samme som det man planla i Sudans vestlige region, Darfur, for et par år siden. Det besto først og fremst av ingeniørstyrker og soldater som skulle drive opplæring. Den gangen som nå var det politikerne som kom med løfter, mens fagfolkene

i forsvaret måtte minne om det som kalles fakta på bakken.

Denne gangen er det Befalets fellesorganisasjon (BFO) som ber forsvarsministeren huske at det langt fra er sikkert at det finnes ressurser til noen flere utenlandsoppdrag enn de Forsvaret allerede har. BFOs leder Eivind Solberg sier at Forsvaret skal ha lavere aktiviteter på noen områder i 2009, og at det derfor virker lite logisk å pålegge det ytterligere oppgaver. Selv om uttalelsen kan tolkes som en intern kamp på hjemmebane, er det viktig at politikerne forstår at et rasjonalisert forsvar med Nato-oppdrag i Afghanistan har sterke begrensninger som skaper problemer for Norges FN-spor.

Det er viktig og riktig at forsvarsministeren vil tilbake i FN-sporet når det handler om Afrika. Selv om det tok tid å stable en ingeniørstyrke på beina til Darfur, klarte man det etter noe tid. At de aldri reiste til Darfur, sørget Sudans president for. Nå er denne styrken oppløst, og en ny til Kongo vil igjen ta tid. Spørsmålet er om ikke Norge burde minne FN-organisasjonen om at vestens vegring for å sende soldater til Kongo har sin rot i erfaringene av FNs manglende evne til planlegging og gjennomføring dagens operasjoner. Dessuten må politiske løfter og militære ressurser henge sammen når regjeringen kjenner FN-samvittigheten svi.