Problemet Sellafield

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når det lekker store mengder høyradioaktivt atomavfall fra atomkraftanlegget i Sellafield i Nord-England, er det naturlig at det skaker opp folk her i landet. Både strømninger i havet og vind i lufta kan føre utslipp mot vårt land. Dette er bakgrunnen for at dette anlegget vedvarende har skapt politiske gnisninger mellom Norge og Storbritannia. Derfor har Norge presset på for å få stengt gjenvinningsanlegget, noe de britiske myndighetene har gått med på å gjøre innen 2010. Det burde gå raskere.

Alt tyder rett nok på at sikkerhetstiltakene har fanget opp utslippene denne gangen, og at det ikke er fare for lekkasjer til grunnen eller lufta. Men Sellafield har vært en vedvarende trussel mot både de nærmeste naboer og det fjernere Norge i så mange år at når de britiske myndighetene unnlater å varsle - slik de er forpliktet til - så gir det grunnlag for både angst og misforståelser.

Anlegget i Sellafield er gammelt, og det finnes i dag bedre teknologi til å ta seg av både kraftproduksjon, gjenvinning og lagring av avfall. Men uhellet kommer på et svært ugunstig tidspunkt for dem som nå mener at det er tid for atomkraftens gjenkomst. OECDs generalsekretær Donald Johnston sa på organisasjonens årlige forum i Paris nylig at tida er kommet for å sette atomkraften høyt på dagsordenen igjen. Det internasjonale energibyrået IEA har også atomkraften på sin agenda. Høye oljepriser, som etter økonomenes beregninger reduserer vekstmulighetene i verden med et halvt prosentpoeng for hver gang oljeprisen stiger med 10 dollar, er utgangspunktet for denne snuoperasjonen i synet på atomkraften. I tillegg kommer argumentet om å redusere CO{-2}-utslippene. Også i Norge er det aktører som tror at atomkraften vil få en renessanse i nær framtid.

I dette perspektivet er det naturligvis forståelig at ledelsen ved Sellafield-anlegget og de britiske myndighetene vil ha maksimal stillhet omkring lekkasjen. Fortsatt er atomkraft en het politisk potet, ikke bare i Norge, men i storparten av den industrialiserte verden. Å produsere atomkraft for å unngå CO{-2} er å erstatte et onde med et annet.