Profesjonenes forfall?

I høst har vi hatt en omfattende debatt om forskningens og den høyere undervisningens kår. Våre universitetsprofessorer klager over studentenes manglende erkjennelseslyst, men er selv underlagt virksomhetsplaner, stramme budsjetter og et administrativt byråkrati som eser i samsvar med Parkinsons lov. Den frie forskningens utøvere ser at deres profesjons vilkår endres. Universitetsdebatten kan i en viss forstand sees som en protest mot dramatiske endringer i deres yrkesutøvelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men professorene er ikke alene. Våre statskirkeprester, det gamle samfunns fremste autoritetspersoner, kler seg i sekk og aske, og legene er blitt medisinske funksjonærer. Selv den juridiske profesjons utøvere utdannes for ansettelse i store advokatfirmaer, i konserner eller i offentlig administrasjon. Den gamle overrettssakfører eller høyesterettsadvokat som selv styrte sin dag, er en sjeldenhet. Den moderne kapitalisme er i ferd med å ta knekken på de siste representanter for middelalderens laug. Deres evne til å ha kontroll med arbeidsplassen der deres medlemmer arbeider, svekkes. Staten og kapitalen griper mer og mer inn i profesjonenes arbeidsforhold. Deres autonomi svekkes som et ledd i moderniseringen og demokratiseringen av samfunnet.

  • De tradisjonelle laugene mistet kontrollen over arbeid og kvalifikasjonskrav allerede under den industrielle revolusjon. De selvstendige håndverksutøvere som selv definerte sine kvalifikasjoner og yrkesstandarder, ble underlagt kapitalistenes beinharde krav til effektivitet og profitt. Men det som skjedde med de gamle håndverk da industrieierne økte sin profitt ved å redusere kravene til kunnskap og ferdigheter og rutiniserte arbeidsoppgavene i fabrikkene, rammer nå de lærde profesjoner.
  • Den som trekker opp slike historiske linjer er den amerikanske sosiologen Elliot Krause. Mange trekk ved utviklingen stemmer godt med hans iakttakelser: Det er stor forskjell på dagens professorer og dem jeg hadde som lærere i 1960-åra, og selv om Legeforeningen avviser arbeidsgivers innsyn i deres ekstraengasjementer og fortsatt insisterer på at bare deres medlemmer skal være sjefer på sykehusavdelinger, er den internasjonale tendensen klar: Den autoritet kirurgene hadde så seint som på 1970-tallet til å diktere vilkårene for hvordan de skulle arbeide, utfordres både av nye fagfeller og av profesjonelle administratorer, enten de jobber i det offentlige eller i private institusjoner. Profitt og effektivitet går oftere og oftere foran terapi. Og om staten snart setter velferdsstaten ut på anbud, vil legenes autonomi som terapeuter svekkes ytterligere.
  • Den gamle embetsmann var beskyttet av Grunnloven, den frie utøver av de lærde profesjoner var beskyttet av sin egen dyktighet, som han og hans kolleger på mange måter definerte selv. På universitetsinstituttene satt professorene på hver sin tue, og bestemte hva som var innholdet i deres fag, satte med suverenitet kandidatenes eksamenskarakterer og avgjorde hvem som var verdig til å bli deres etterfølgere. På sykehusene regjerte overlegene som eneveldige potentater, og den privatpraktiserende legen hadde ingen som så ham i kortene.
  • Den juridiske profesjon hadde sin egen rangordning, alle memorerte på hundredelen hvilken karakter alle andre juridiske kandidater hadde. De hadde sin juridiske teologi som ingen andre kunne utfordre, som presteskapet hadde sin. De besatt en suveren faglighet og en moralsk overlegenhet som stilte dem som elite på høyde med de rikeste og mektigste i samfunnet. Ja, langt fram i dette århundret var det alminnelig blant dette dannelsesborgerskap å betrakte seg i mange henseende som å rage over den kapitalistiske overklasse fordi de sto over de moralnormer og interesser som bar kapitalismen.
  • Den norsk-amerikanske sosiologen Thorstein Veblen tegnet i et av sine hovedverk om høyere utdanning universitetene som et festningsverk av uegennytte, og forsvarte det mot dem som ville bruke kunnskapssøkingen i jakt på mammon framfor erkjennelse. Når professorene nå sukker over studentene som pensumfikserte karrierister som vil raskest mulig ut av institusjonene, tyder det på at noe vesentlig er skjedd innenfor de akademiske laugene: Markedets verdier, konsentrert i begrep som konkurranse og rasjonalisering, slår inn over universitetene så vel som profesjonene. Er verdikommisjonen kommet for seint?