Profet i andre land

Mens debatten om norsk bistand pågår her hjemme, klatrer norsk professor på bestselgerlistene i utlandet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Høsten 2004 utga professor og Harvard-økonom Erik Reinert en liten pocketbok med tittelen «Global økonomi: Hvordan rike land ble rike og hvorfor de fattige blir fattigere». Jeg var i all beskjedenhet først ute med å omtale boka her på denne plass i Dagbladet. Boka ble aldri noen kioskvelter. Makroøkonomisk teori har en begrenset leserskare i Norge. Men nå foreligger en utvidet versjon av boka på engelsk. Den har blant annet fenget interessen til sjefkommentator Martin Wolf i Financial Times. Det vil naturligvis øke interessen for bokas innhold blant beslutningstakere i vestlige land. Og kanskje kan det på sikt endre industrilandenes forhold til utviklingslandene. Det vil være å håpe, for ifølge Reinerts analyse vil de fattige landene bare bli fattigere om Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) fortsetter å knytte økonomisk bistand til total frihandel. I disse institusjonene hersker troen på landenes komparative fortrinn: Gjennom å gjøre det man er best på og importere varer som andre land produserer billigst og best, vil det oppstå en vinn-vinn-situasjon for alle. Det forutsetter at grensene åpnes og handelshindringer reduseres.

Men grenseløs frihandel kombinert med det Reinert kaller palliativ (smertelindrende) økonomisk bistand er en u-landsfelle. Det er som om barn skal inviteres med i en konkurranse for voksne. Skal levekårene i fattige land komme opp på vårt nivå, må de få anledning til å utvikle seg selv, i det tempo den nasjonale økonomi tillater.

Slik var vilkårene da dagens stormakter var i begynnelsen av sin industrielle fase. Da ble det drevet nasjonsbygging og industrireising bak høye tollmurer. Frihandelen dominerte heller ikke da de europeiske land skulle gjenreise sin industri og produksjonsapparat etter andre verdenskrig. Da tilpasset myndighetene i hvert enkelt land handelen til landets interesser. Riktignok hadde man et mål om en stadig mer integrert europeisk økonomi, dels for å styrke vekstkraften i gamle europeiske makter, dels for å holde kommunistisk ideologi på armlengdes avstand. Men åpningen for frihandel skulle skje gradvis.

Reinerts teori går ut på at bare industrireising og produktivitetsforbedring kan bringe u-landene ut av armoden. Spesialiserer de seg derimot på det de er best til, nemlig å levere billigst mulig råvarer og konkurrere med billig arbeidskraft, sementeres og forsterkes fattigdommen. Bare ved å få anledning til å utvikle egen industri vil landene få bærekraftig økonomisk vekst, mener Reinert. Det må skje innenfor beskyttelsesmekanismer slik Norge gjorde det i etterkrigstida. Ifølge forfatteren har FN-organet UNCTAD begynt å tenke i samme baner og har sitert flere av hans arbeider i sine analyser.

Martin Wolfs anmeldelse av Reinerts bok i Financial Times er raus, ikke minst fordi den norske professoren har kritisert nettopp Wolf i sin bok. Det kan nesten se ut som en erkjennelse av at hans egen tro på frihandelens velsignelse slår sprekker. Riktignok sluker ikke Wolf Reinerts analyse med hud og hår. Han peker blant annet på at det er store forskjeller mellom de ulike utviklingsland og på deres økonomiske erfaringer. Dessuten er det vanskelig å overføre erfaringer fra vestlige lands historie til dagens situasjon. Men i artikkelen «The Growth of Nations» konkluderer Wolf med at utviklingslandene bør få nyte fordelene ved åpne markeder, men samtidig skjermes for ulempene og få anledning til selv å finne veien ut av fattigdommen. «De vil gjøre mange feil. Det får så være. Det er det suverenitet betyr», skriver Wolf.