Program som ventet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Regjeringens langtidsprogram byr knapt på noen overraskelser. Dokumentet er stort sett en framskriving av regjeringens nåværende politikk og satsing på kjente områder. Dette er i store trekk felles politisk tankegods for tida. Da er det minst like interessant å se på områder som er lite omtalt, og som åpenbart ikke skal prioriteres. Regjeringen varsler ingen økt satsing innen kultur- og miljøsektoren. Det bør bli viktige temaer når programmet skal behandles i Stortinget.
  • Det viktigste budskapet i går var at regjeringen vil bruke litt mer av oljepengene over statsbudsjettet. Også det blir godt mottatt i Stortinget. Samtidig får Norges Bank en ny instruks for sin pengepolitikk. Hensynet til inflasjonen skal styre rentepolitikken. Det er satt opp et inflasjonsmål på 2,5 prosent. Dette er bare en formalisering av dagens praksis, fordi Svein Gjedrem for lengst har gjennomført endringen.
  • Spørsmålet er hvilke konsekvenser dette får for lønnsoppgjørene og rentene. Skal Stortinget bare plusse på nye oljemilliarder på statsbudsjettet uten å kutte utgifter eller øke skatter og avgifter, vil det føre til økt press på priser og renter. Høye lønnsøkninger trekker i samme retning. Hvis vi skal beholde vår høye sysselsetting, slik alle ønsker, kan vi i lengden ikke få både i pose og sekk. Det er mulig vi kan få gratis drahjelp fra utlandet for å få ned rentene, men slik situasjonen ser ut i dag, må landets låntakere bare innstille seg på et høyt rentenivå også i framtida.
  • Langtidsprogrammer har begrenset betydning når den praktiske politikken skal utmeisles. Jaglands husbygging i 1997 har for lengst gått i glemmeboka. Mange av de viktigste punktene for dagens regjering har ikke vært programfestet. Langtidsprogrammene er i stedet blitt en test på opposisjonens evne og vilje til å samle seg om et regjeringsalternativ. Det vil bli det mest interessante under stortingsbehandlingen også denne gangen.