Proletarer i alle land

For SV burde det være mer framtidsrettet å utvikle politiske bånd til likesinnede i andre land enn å holde fast i uskjønne allianser i eget land.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR VENSTRESIDA I NORSK politikk diskuterer EU, synes et perspektiv å være fraværende, nemlig ordene fra «Det kommunistiske manifest», skrevet av Marx og Engels i 1848: Proletarer i alle land, foren dere. I dag er manifestet ikke annet enn et historisk dokument, heldigvis. Likevel var forfatterne forbausende treffsikre i mange av perspektivene. Det står for eksempel at «borgerskapet ved sin eksploatering av verdensmarkedet har gitt produksjonen og konsumpsjonen i alle land en kosmopolitisk karakter». Arbeidernes sammenslutning «fremmes med veksten i kommunikasjonsmidlene...».

I 2003 er kapitalismens globale grep tydeligere enn noen gang, samtidig som det ikke er noe rimelig samsvar mellom kommunikasjonsmidlenes enorme muligheter og bruken av dem til alliansebygging. Venstresida er som kneblet av en tvangstanke om at det er et likhetstegn mellom suverenitet og demokrati. Samtidig har det vært å likne med kjetteri å antyde at en nasjons grense kanskje ikke er den beste rammen for demokratiet.

SÅ SNEVER OG FASTLÅST har tenkningen på venstresida vært at SVs invitt til partiets motstandere og tilhengere av EU om å diskutere åpent, i seg selv blir tolket som dreining av partiets holdning til EU. Dagens opplegg til en grundig EU-debatt er derfor oppmuntrende og kan faktisk bli avgjørende for EU-sakens skjebne i Norge. For på samme vis som fagbevegelsen og sosialdemokratiets nei-folk skapte en alvorlig motvekt til Høyre og Arbeiderpartiets ja-kamp, kan en betydelig tilhengerskare i SV komme til å slå en kile inn i nei-fronten.

Svært mye av EU-debatten - også venstresidas diskusjoner - er bundet til spørsmålet om hva som er best for Norge? I ni av ti tilfeller ender det i en vareopptelling i norske kroner. Eller i et demokratimål som er beregnet etter antall kilometer mellom Gudbrandsdalen og Brussel. Her skal jeg gi bud på et par andre spørsmål som venstresida bør ta grundig. For det første: Er det så sikkert at sjølråderett sikrer fred, sikkerhet og demokrati? Dernest: Hvilken arena gir de beste mulighetene til å kjempe mot kapitalismens grep og for en styrking av velferd og demokrati?

VI KAN DAGLIG SE hvordan suvereniteten tapes. Hvordan den nasjonale selvbestemmelse blir mer og mer av en formell karakter. Dels avgir vi suverenitet frivillig, som til FN eller viktige internasjonale konvensjoner, dels er den internasjonale handelen av en slik karakter at kampen for en nasjonal og reell suverenitet blir et politisk blendverk, eller verre: den kan skade nettopp de verdiene en vil kjempe for, som velferd.

En av de store utfordringene ligger i spørsmålet om hvordan vi kan bevare og utvikle velferdssamfunnet under en global kapitalisme uten at nettopp snevre nasjonsinteresser blokkerer? Når stadig flere innen miljøbevegelsen blir mer positive til EU, ligger en del av årsaken gjemt i dette spørsmålet.

Det er vanskelig å forstå dem som legger en blåkopi på argumenter fra 1972 eller 1994, som om verden har stått stille. De stolte erklæringene om at «jeg har ikke endret på noe i mitt syn», minner litt for mye om en komisk fastholden av at jorda er flat.

SOM RAMME KAN nasjonsgrensa lett føre til en farlig kortslutning, nemlig den at alle nordmenn er i samme båt. Vi hører sammen. Motsetningene i det norske samfunnet er imidlertid som motsetningene i EU. Burde ikke alliansebyggingen skje i forhold til de grupper i andre land som deler ens eget syn på utviklingen? Og burde ikke den felles kamp skje på den mest aktuelle arenaen - der hvor motparten nå en gang befinner seg?

I Europa er det EU, et EU som er i en veldig utvikling. I debattene omtales ofte EU som om det er en størrelse - akkurat som argumentasjonen mot har dette «oss» som et premiss: vi nordmenn. Det er forbausende hvor sterkt en slik tenkning preger venstreradikales syn.

Hvor kan SV best påvirke utviklingen i Europa, alene fra norske fjellknatter eller gjennom tett samarbeid med for eksempel venstrepartiene i andre land? Og dersom en nå tviholder på det nasjonale ståstedet, kunne ikke Norge i dagens situasjon være en del av en sterk nordisk blokk i EU? Kan det ikke tenkes at nettopp et slik nært samarbeid kan vitalisere både venstresidas og norsk politikk?

Både reelt og formelt er den nasjonale suverenitet på hell og derfor vil det være mer framtidsrettet å utvikle de politiske båndene til likesinnede i andre land enn å holde fast i uskjønne allianser i eget land.

ETTER DEN SISTE utvidelsen har tvilen sluppet taket i meg; sosialisme på norsk er en vakker tanke, men dersom den gjør oss til selvgode drømmere uten annen påvirkningskraft enn vår rike annerledeshet, har den intet å gjøre med sosialisme og den blir grumset, som av de nasjonalistiske og innvandrerfiendtlige krefter.

I dette perspektivet er det også fullt mulig å gjøre EU-saken til et moralsk anliggende. Hvem vil vi alliere oss med i kampen for de samfunnsverdiene vi står for? Hvor forankrer vi vår solidaritet?

Dersom SV og Kristin Halvorsen blir hengende fast i kombinasjonen sjølråderett, demokrati og nasjon, kan det bli svært vanskelig å se forskjell på de to blondinene som går sammen mot EU, nemlig Kristin Halvorsen og Pia Kjærsgaard.

I dansk debatt har nemlig en kjent skuespiller karakterisert Pia Kjærsgaard som hjemstavnsblondinen. Det blir aldri Kristin Halvorsen, men hun kan ufrivillig komme til å likne en.