Prosessen er nå engang innledet og De vil få vite alt til rette tid

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NOEN MÅTTE HA baktalt Tom H., for en morgen ble han avblåst uten å ha løftet fløyten. Han leide værelse på det vanlige hotellet i London, og roomservice som hver dag kom inn med frokosten litt før klokken åtte, kom ikke denne gang. Det hadde aldri hendt før. H. ventet enda en liten stund, fra hodeputen så han programlederen løfte opp dagens avisførstesider og stirre rett mot ham med en helt usedvanlig nysgjerrighet i blikket, men så, på samme tid forundret og sulten, ringte han.

Det banket straks og en mann han aldri hadde sett før på dette hotellet, kom inn. Han var slank men likevel kraftig bygget, han gikk i en tettsittende sort treningsdress, som liknet de dommerantrekkene som var utstyrt med forskjellige lommer, emblemer, kort, fløyter og et belte og som derfor, uten at man var helt klar over hva det skulle tjene til, virket særdeles praktisk. «Hvem er De?» spurte H. og satt i det samme halvt oppreist i sengen. Men mannen overhørte spørsmålet, som om man måtte avfinne seg med hans person og sa bare: «Hvorfor blåste De ikke straffe?»

«ROOMSERVICE SKAL KOMME med frokosten min», sa H. og forsøkte først i det stille med oppmerksomhet og overveielser å fastslå hvem mannen egentlig var. Mannen utsatte seg imidlertid ikke så altfor lenge for H.’s blikk, men snudde seg mot døren, som han åpnet på klem for å si til en som åpenbart stod rett utenfor: «Han vil at roomservice skal komme med frokosten». Det hørtes en liten latter fra sideværelset, det var efter lyden å dømme uklart om det ikke var flere personer som deltok i latteren. Selv om den fremmede mannen på den måten ikke kunne ha fått vite noe han ikke visste på forhånd, sa han nå like fullt til H. i en tone som om det var en beskjed: «Straffespark først.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Det er noe nytt,» sa H., sprang ut av sengen og trakk raskt på seg dommerdrakten. «Jeg må få brakt på det rene hva det er for slags folk i sideværelset og hvordan hotellet vil svare for denne forstyrrelsen.»

Den fremmede hadde imidlertid oppfattet rykket, for han sa: «Vil De ikke heller bli her?»

«Jeg vil verken bli her eller bli tilsnakket av Dem, så lenge De roper på straffe.»

«DET VAR GODT MENT,» sa den fremmede, og nå åpnet han døren frivillig. Det var hotellets TV-stue, kanskje var det litt mer plass enn ellers i dette værelset som var overfylt av møbler, tepper, TV-skjermer og DVD-spillere, man så det ikke med det samme, særlig ikke fordi den viktigste forandringen bestod i at det var en mann til stede, han satt ved det åpne vinduet med en ball, som han akkurat lot sprette. «De skulle ha dømt straffe! Sa ikke Roman det til Dem?»

Borte på TV-skjermen så man igjen programlederen, som med en i sannhet forbløffende intensitet hadde flyttet seg enda nærmere kamera, for fortsatt å kunne løfte opp avisartiklene.

«Jeg vil ha tak i fløyten –,» sa H., gjorde en høyre-venstre-finte som om han rev seg løs fra de to mennene, som imidlertid stod langt fra ham, og ville gå videre. «Nei,» sa mannen ved vinduet, la ballen død og reiste seg. «De får ikke gå deres vei. Da går De jo i offside.»

«DET SER SLIK UT,» sa H. «Og hvorfor det?» spurte han så. «Vi er ikke ansatt for å svare Dem om reglene. Gå inn på værelset Deres og vent. Prosessen er nå engang innledet og De vil få vite alt til rette tid. Jeg går utover mitt oppdrag når jeg snakker så vennskapelig til en som har gult kort allerede. De kan være ved godt mot. Men glem finalen!»