Protesten som ikke ville dø

De som går til rettssak mot Carl I. Hagen, må ha glemt at selv berettiget kritikk mot partilederen blir oppfattet som en personlig fornærmelse av medlemmer og velgere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skadefryd er den eneste sanne glede, men vi bør ikke fryde oss for tidlig over opprøret mot Hagen i namsretten. De som tror at skittentøyvasken i Fremskrittspartiet vil knekke ham, kan drømme videre. Det er mulig han har undervurdert motstanden i partiet, men neppe motstanderne. Dag Danielsen & co. vil være glemt før stortingsvalget neste år. Det var nesten ingen som visste hvem de var før de prøvde å sette seg opp mot Hagen, og rettssalen er en politisk bakevje der de går til bunns i det øyeblikket fjernsynskameraene blir slått av. Selv opprør i Fremskrittspartiet dreier seg bare om Carl I. Hagen, og rettssaken ble meningsløs da han ikke var til stede.

Jeg burde kanskje være forsiktig med å spå noe som helst om Fremskrittspartiet, for jeg trodde ærlig talt jeg var med på partiets gravøl da jeg dekket landsmøtet i Molde for 25 år siden. Hadde noen den gangen antydet at Anders Langes Parti en gang ville bli landets største, hadde jeg ledd rått og svart at da får vi ølservering på Vegårshei også.

Og det har vi fått. Uavhengig av Fremskrittspartiets framgang, om ikke helt uavhengig av den samfunnsutviklingen som har gjort det jevnstort med Arbeiderpartiet. Nå prøver Hagen å gjøre det jevnbyrdig gjennom utrenskinger og har fått en offentlig skittentøyvask i Oslo. Den ville vært ødeleggende for ethvert annet parti, men den største risikoen Hagen løper er faktisk at partiet blir for stuereint. Det har vært et dilemma nesten helt siden Anders Lange «hengte ut fjøslykta» i 1973. Partiets forakt for andre politiske partier har gått hand i hand med ønsket om anerkjennelse. Jeg husker hvordan landsmøtet i 1975 ble elektrifisert da telegrammet fra kongen ble lest opp. Det var som om han der og da også ble bygdetullingenes konge. Selv om telegrammet var det samme som han sendte alle andre partilandsmøter.

Det ble skålt for kong Olav, og også vi på pressebenken spratt opp. Så kom Anders Langes skål, og jeg har alltid vært høflig og tørst og var på vei opp da Harald Kjølås fra NRK fikk tak i jakka mi og dro meg ned på stolen. Landsmøtet i Molde var ganske muntert sett fra pressebenken. Vi regnet med at det var det endelige gravølet og la ikke altfor stor vekt på alle intrigene. Det var vel Hagens første forsøk på å overta partiet, men han nådde ikke fram. Delvis fordi han som vararepresentant til Stortinget for Anders Lange hadde dannet sitt eget parti, Reformpartiet, og delvis fordi han var litt for urban. Kanskje mest fordi han ikke klarte å legge skjul på ambisjonene. Det mest interessante på hele landsmøtet var forresten festmiddagen der talerne ble avbrutt av folk som besvimte, gråt eller gikk fra bordet i protest. Enten det nå var Anders Langes familie som følte seg snytt for den politiske arven eller andre. Det var ei politisk sandkasse der nesten hver eneste utsending hadde med seg sitt eget resolusjonsforslag. Jeg husker en rogalending som ville ha vedtatt en resolusjon om at det var «norske husmødre som, ved å ta seg jobb, hadde skapt det norske velferdssamfunnet, ikke Arbeiderpartiet». Ingen utenfor salen brydde seg om hva som ble vedtatt. Det het fortsatt Anders Langes Parti, men Lange var død. De fleste regnet også partiet som dødt, og to år etter forsvant det ut av Stortinget.

Partiet forsvant så til de grader at det ga seg omvendt utslag på gallupen. Folk som hadde stemt ALP i 1973 ville ikke lenger være ved det, og meningsmålingene gikk helt i surr. Og partiet gikk i glemmeboka. I 1979 hilste jeg tilfeldig på Hagen på flybussen til Flesland. Stakkars faen, tenkte jeg. Sliter han med det partiet ennå?

Men det var altså ikke ham det var synd på. Han reiste landet rundt for å bygge opp igjen partiet og har siden behandlet det som et familieforetak. Det er vanskelig å tenke seg Fremskrittspartiet uten Hagen. Det er også vanskelig å tenke at partiet kan holde på oppslutningen uten verstinger og fremmedfiendtlige elementer, men Hagen tenker vel som så at hvis han først skal være avhengig av drittsekker og rasister i partiet, skal de i alle fall være hans egne.