- Alle involverte, både pasienter og pleiere, blir ofre for et behandlingstilbud som tyr til en umoralsk bruk av makt og tvangmedisinering. Dette er de virkelige skyggesidene til innsparingen i psykiatrien, sier Ole Laursen.
Taushetsplikt
Han sitter ved kjøkkenbordet i den beskjedne personalboligen på Dikemark. Siden mars har han vært sykemeldt. Konflikten tok på både fysisk og psykisk. For snart ti år siden tok dansken seg jobb på sykehuset, etter mange års arbeid i dansk psykiatri. Hele tida i Norge har han jobbet ved samme avdeling på Dikemark sykehus. Og det var i februar at han bestemte seg for at nok er nok. - Taushetsplikten brukes for å tildekke bruk av unødvendig tvang og for å tildekke overgrep. Jeg mener at mishandlere ikke skal få arbeidsro, sier han Det var flere episoder som fikk Laursen til å reagere. Eksempel 1: Noen blant personalet har slått fast at en pasient har dårlig kroppslukt, og det blir besluttet i et avdelingsmøte at pasienten ikke får adgang til spisestua før de andre pasientene har spist. Presset skal få pasienten til å vaske seg. Pasienten kommer til spisestua likevel uten å ha vasket seg. Pasienten blir fjernet med makt. Det oppstår et lurveleven hvor pasienten hylende og skrikende med makt blir fjernet fra spisesalen for øynene på sine medpasienter.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Tvang på vaskerom
- Vi som pleiere må ta på oss skylden for at pasienten i det hele tatt kom seg inn på spisestua. Maktbruken var uverdig både for pasienten, medpasientene og pleierne. En maktdemonstrasjon som kun ødelegger tillitsforholdet mellom pleiere og pasient. Eksempel 2: Den samme pasienten blir, ved en annen anledning, etter mye skrik, skrål og maktbruk tvangsmedisinert på et vaskerom. - Både uverdig og unødvendig. Jeg er ingen motstander av tvangsmedisinering, men i dette tilfellet kunne det vært gjort på en anstendig måte, sier Laursen. - Etter min mening har det vært en systematisk mishandling av pasienten over flere måneder på slutten av 96 og begynnelsen av 97. Makt- og tvangsbruken har dels vært unødvendig og dermed også ulovlig, sier han. Eksempel 3: På grunn av det som Ole Laursen mener er utilstrekkelige sikkerhetsrutiner, klarer en pasient nesten å drukne seg selv i badekaret. Eksempel 4: En pasient med depresjon og kraftige selvmordstanker blir lagt inn på avdelingen. Tidligere hadde pasienten forsøkt å drukne seg. Pasientene blir åtte dager etter drukningsforsøket flyttet tilbake til avdelingen, og pålagt ansvar for sin egen sikkerhet samt tilsyn hvert 20. minutt. Pasienten bruker de første 20 minuttene uten tilsyn til å drukne seg i Dikemarksvannet. #
Alle disse tilfellene har Ole Laursen skriftlig beskrevet overfor kontrollkommisjonen for sykehuset. Kontrollkommisjonen har nå bedt om en forklaring fra sykehusets ledelse. De har også bedt om at sykehuset snarest rydder opp i personalkonflikten hvis det viser seg at den går ut over pasientene.
Ole Laursen tror mye av årsaken ligger i at et behandlingsmiljø belastes ut over sine grenser i forhold til kunnskap, sikkerhetsrutiner, bygningsmessig innretning og pasientmengde.
- Da jeg begynte på Dikemark i 1988, var det 18 pasienter på avdelingen. Vi fikk snart beskjed om at vi måtte ta seks pasienter i tillegg. Avdelingen har vært åpen, men i kortere perioder har den vært lukket på grunn av behandlingsbehov og sikkerhet. Samtidig har avdelingen stadig vært nødt til å ta imot sykere pasienter. Dette går ut over det faglige nivået og fører til feilbehandling, overgrep/mishandling og alvorlige skader. I verste fall med døden til følge, sier Ole Laursen som ikke har tatt med alle de tilfellene hvor det ikke endte med alvorlige skader.
Bevarer idyllen
Ole Laursen tok opp det han oppfattet som unødvendig og umoralsk bruk av tvang på personalmøter. Det var da avdelingsledelsen og andre ansatte begynte å skrive brev hvor de klaget på hans kritikk av behandlingsmåten. Han følte seg uthengt som en som forsurer arbeidsmiljøet. Etter flere møter kommer det ikke til noen enighet mellom Laursen og ledelsen ved sykehuset. Det endte med at han ble sykemeldt, noe som han fortsatt er.
- Ledelsen brukte mer eller mindre velvillige miljøarbeidere til å i samarbeid angripe meg i brevs form med kopi til mange på sykehuset, sier Laursen.
- Lite blir gjort for å bedre forholdene for pasientene. I stedet for å ta en faglig diskusjon om hvordan vi skal unngå uverdige forhold når tvang og makt skal brukes, blir jeg angrepet. Idyllen skal bevares for enhver pris, sier Laursen.
