Provinsen som marked

Også i provinsen er den økonomiske aktiviteten høy, men hva slags samfunn fører det til?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VORONEZJ (Dagbladet): Jeg kom hit første gang på stipend for 25 år siden. Da var dette en såkalt lukket by; de eneste utlendingene som slapp inn, var en håndfull studenter hvert semester. På den tida tilhørte dessuten byen den såkalte «3. forsyningskategori». Selv om Voronezj er hovedstad i svartjordbeltet, Europas mest fruktbare område, førte den sentraldirigerte økonomien til at det da verken var frukt, kjøtt, fisk eller grønnsaker å oppdrive - unntatt på markedet, der prisene var skyhøye. Ost, kål, poteter, brød og «kjøttkaker» bestående for det meste av brusk, brød og sagflis, utgjorde dietten. Jeg har vært her et par ganger siden, for til tross for at Voronezj er en millionby, utgjør den en typisk russisk provins, og likner derfor langt mer på Russland, enn det hovedsteder som St. Petersburg og Moskva kan gjøre.

DAGENS

Voronezj likner også på noe annet, nemlig på en praktisk innføring i sosialøkonomiske grunnprosesser - det gjelder i og for seg hele det moderne Russland, men også dette er tydeligere her i provinsen. Det sovjetiske Voronezj var preget av ekstrem varemangel og dertil hørende relativ rikdom på verdiløse penger. Da rådet en slags posisjonsøkonomi: Det var posisjoner i maktapparatet som ga privilegier og tilgang til goder. Og selvfølgelig kunne «ekte penger», dollar, kjøpe alt. Nå finnes alle varer nærmest i overflod, prisene på markedet er virkelig lave, men penger er det knapphet på. Som tatt ut av den nå så forkjetrete Karl Marx' lære, ser vi at pengemangelen fører til at det blir enda flere varer: Ting og tjenester som strengt tatt ikke burde være tilbudt på markedet, blir forvandlet til varer for å skaffe penger.

RUNDT OM

i byen henger plakater som forteller at frisørsalongen Rubin, Revolusjonsprospektet 26, den 20. oktober kjøper hår: «Håret må være minst 35 cm langt, det betales fra 60 til 100 rubler per 100 gram, alt etter kvalitet.» Salg av hår for en maksimumspris på 25 kroner per 100 gram, er likevel noe av det mest uskyldige som foregår. Utenfor hotellene spør babusjkaer om man kanskje trenger ei jente for kvelden, om de ikke tilbyr sine egne barnebarn, så kan man få andre fra samme aldersgruppe for 200 kroner timen. Og på det nasjonale plan vet vi at Russland mottar store summer for å ta imot radioaktivt avfall fra andre deler av verden, også det for å styrke finansene. For store deler av naturressursene er privatisert; det som i Norge blir til oljefond, forvandler seg i Russland til gigantiske privatformuer.

JEG ANTAR

at pengemangelen også er delvis årsak til den voldsomme arbeidsaktiviteten. Det er ikke arbeidsløshet, men mangel på arbeidskraft her; derfor påtreffes stadig «fremmedarbeidere» fra andre deler av den tidligere Unionen. Den lokale korrespondenten for Novaja Gazeta insisterer imidlertid på at man ikke kan benytte slike begreper som «mangel på arbeidskraft»: Lønningene er stort sett så lave at man må ha to jobber, det finnes ikke utsikter til at det skal opprettes slagkraftige fagforbund og arbeiderorganisasjoner. Pengemangelen frister snarere til korrupsjon - til at de som har anledning lar seg kjøpe av makten - enn til langsiktig, strategisk arbeid for bedre kår, hevder han.

KANSKJE;

han er eksperten, han bor her. Jeg er bare på besøk, men likevel: Hevingen av levestandarden er påtakelig, og ikke bare siden sovjettida. Antall gode restauranter, fine biler, velkledde mennesker og relativt luksuriøse varer er mye større nå enn for tre og fire år siden. Selv i Voronezj - eller nettopp her - gjelder da markedets lov om tilbud og etterspørsel. Ingen kan i lengden tilby varer eller tjenester som det ikke er etterspørsel etter.

ET ANNET

spørsmål er om denne kapitalakkumulasjonen vil føre til stabilitet, rettigheter og et forutsigelig samfunn, om kapitalismen med andre ord vil ta spranget fra basar til samfunnsbasis. For at så skal skje, må andre krefter i sving. Økonomien kan nå engang ikke gjøre annet enn å forvandle alt til varer, og et sted der alt er varer, er intet samfunn. Samfunnet oppstår først når kapitalismen temmes, når en allmenn holdning fører til regulering og strukturering av den kortsiktige egoismen som preger basaren. Det kreves med andre ord en mer eller mindre uttalt kulturell og politisk vilje. Og den må man søke et annet sted enn i overfloden av varer.

(Dette er tredje artikkel fra Peter Normann Waages reise i Russland)