Provinsiell filmkritikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Filmårets vakreste eventyr står for døren, den årlige Amandapris-utdelingen i august. Nominasjonene er klare, noen er opplagte, noen overraskende. Dagbladets kommentarer til nominasjonene er også som forventet. Er vi stort nok filmland, har vi nok reelle kandidater å velge mellom i de ulike kategoriene? Dagbladet etterlyser en skandinavisk filmpris til erstatning for Amanda. Dette har vært gjort før, men jeg slutter ikke å forundre meg over fenomenet. Hvorfor i all verden skulle vi det? Jeg ser hva journalist Vegard Larsen etterlyser – «de seks sikre soppene» i dansk og svensk film skal altså gjøre prisen gjevere? De er flotte skuespillere og regissører, men de er også gjengangere i sine hjemlands filmer. Det er få overraskelser i svensk Gullbagge- og dansk Bodil-utdeling. Enhver juryavgjørelse kan diskuteres og debatteres. Amandaprisen skal alltid kunne settes under lupen, men det er bare litt trist når løsningen for norsk filmfest er å slå seg sammen med Norden for å være attraktiv. Vi laget 24 filmer i «Amanda-året», av og til henter vi nettopp de nordiske «stjernene» inn i egne produksjoner, og de kan gjerne glitre om kapp med våre egne. Men vi bør ha sluttet å være så provinsielle at vi ikke ser verdien av en nasjonal filmpris. Og nei, alle får ikke en Amanda verken som regissør eller skuespiller. Men de som får, verdsetter den som en anerkjennelse av sitt arbeid. Det er formålet med prisen. Så la oss glede oss over nominasjonene, og sende en vennlig hilsen til de som også burde ha vært blant dem!