Prøysen uten filter

Vårens reprise er lansert: Prøysen- debatten raser til glede for nye lesere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Biografiskriving er en vanskelig kunst. Spesielt når man nærmer seg det pikante og private. At de fleste mennesker går omkring med skjeletter i sjelen, er vel knapt noen hemmelighet. Men må de selv åpne dørene for at det skal være tillatt å synliggjøre disse skjulte sidene? Eller er det biografens jobb å skape et helhetlig bilde av et levd liv – gjennomført på mer eller mindre fordekte premisser? Kort sagt, er det biografens oppgave å bevare objektets såkalte anstendighet, eller kan og skal han tillate seg å være dyneløfter?

Dette forslitte temaet er igjen blitt aktuelt etter at Ove Røsbak – fire år etter at han kom med sine oppsiktsvekkende avsløringer i Dagbladet om Alf Prøysen – er på banen igjen. Det virker umiddelbart som en reprise. Røsbak beklager seg over at norske intellektuelle ikke har tatt innover seg sannheten om Prøysen. Han slår høyt og lavt. Med fire års etterslep deler han ut uppercuts og kilevinker til de som gikk mot ham hin sommer i 2004 da Knut Olav Åmås var sommervikar på Dagbladets debattavdeling og feiret store triumfer med sesongens heftigste ordveksling. Er dette berettiget? Selvfølgelig. Røsbak har aldri fått noen endelig godkjennelse av de fakta han (og Åmås) har lagt på bordet. Enda mer alvorlig er det hvis han har rett i at Prøysens mulige biseksualitet har lagt lokk på forskningen rundt ham – at han blir tatt mindre alvorlig som dikter. Det motsatte burde vært tilfelle.

Det fins soleklare begrunnelser for å nøste opp tråder i et forfatterliv. I de lange, biografisk sett fargeløse åra da den såkalte nykritikken var rådende i akademiske kretser, var teksten det eneste saliggjørende. Den biografiske metode i litteraturforskningen var over og ut. Man ønsket ikke og trengte ikke opplysninger om et dikterliv for å kaste lys over forfatterskapet. I dag er denne trenden snudd. Flere og flere forskere ser nytten av å kjenne en forfatters bakgrunn som et av flere mulige speil for tekstene. For å ta en av de mest heftig biograferte og analyserte dikterne i norsk litteraturhistorie; Knut Hamsun. Fins det en forsker som klarer å lese hans verk uten å ha i mente det kontroversielle livet han levde? Da skal han være spesielt godt utrustet med selvdisiplin og evne til fortrengning.

Prøysens smerte ved å måtte skjule sider ved seg selv, kaster ikke skygger over forfatterskapet, den burde kunne belyse det fra nye vinkler. Å si at Prøysen alltid har vært idyllisert, er likevel en overdrivelse.

Mange har påpekt de mørke sosiale og psykologiske undertonene i hans diktning. Prøysen skriver sterkt om å føle seg utenfor; en opplevelse som selvsagt er blitt forsterket dersom han tilhørte en gruppe som på 1950- og 1960-tallet var både utstøtt, foraktet og uglesett. Røsbak har rett i at reaksjonen i 2004 var oppsiktsvekkende fordomsfulle. Prøysens venner reagerte som om Røsbak hadde «skitnet» til livet hans. Det er i så fall et merkelig umoderne syn på homofili. Prøysen blir knapt noe ringere menneske om Røsbak har rett.

Snarere enda mer interessant og mangfoldig enn han allerede er. Det er ille nok at den store dikteren måtte leve et ufullendt liv, om ikke Norge 38 år etter hans død skal undertrykke viktige trekk ved hans skjebne.