Psykiatri og fritt sykehusvalg

De alvorligst syke psykiatriske pasientene er den gruppe i hele vårt helsevesen som kommer dårligst ut av alle pasientgrupper.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne uka markeres psykiatriens plass i vårt helsevesen. Overlege Torgeir Husby retter søkelys mot retten til fritt sykehusvalg for disse pasientene.

Det er fortsatt nærmest totalt manglende tilbud i kommuner og bydeler til pasienter som trenger omfattende oppfølging i store deler av sitt liv, det er for få sykehusplasser og den polikliniske kapasiteten er fortsatt altfor liten. På toppen av det hele foreligger sågar innsparinger i de psykiatriske sykehus til tross for statens «storsatsing» på psykiatrien.

Dette er virkeligheten man må se på når man skal vurdere effekten av nye helselover for psykiatrien. Den nye psykiatriloven skal bl.a. sikre retten til enerom på psykiatriske sengeavdelinger, men til dette er det ikke bevilget en eneste krone. Vi vet at mange psykiatriske sengeavdelinger befinner seg i gamle, uhensiktsmessige bygg, hvorfor i all verden har man ikke tatt med dette i den statlige opptrappingsplanen? Er man tilfreds med at dette er en papirbestemmelse og at man har vist god vilje, mens man i god tradisjon gir blaffen i gjennomføringen? Er statlige politikere igjen tilfredse med å peke på en konkurs fylkeskommune og si «der ligger ansvaret for gjennomføring, vi har vist veien».

Klare linjer

Vi har fått en pasientrettighetslov som innfører det såkalte «frie sykehusvalg». De siste 20 årene har det i psykiatrien vært tilstrebet å lage klare ansvarslinjer mellom sykehus og pasient. Den psykisk syke pasient og den berørte familie skal vite hvilket sykehus som har ansvar for å yte hjelp. Det synes i vårt moderne samfunn som om prinsippet om valgfrihet er hellig, uten overveielse av om en slik valgmulighet gavner den som skal ha frihet til å velge. I filmen «Life of Brian» ble man enige om å støtte prinsippet om menns rett til å føde barn. Noe av det samme synes å være tilfelle med «fritt sykehusvalg» praktisert i psykiatrien. Det synes for lovgiver ikke viktig at det ikke finnes noe å velge mellom grunnet manglende ressurser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det virker også som man ikke vil eller kan forstå at dette faktisk vil pulverisere den ansvarskjede som er bygd opp gjennom 20 år, og som er et uvurderlig gode for den alvorlig syke psykiatriske pasient. Storbypsykiatrien vil komme aller dårligst ut fordi man i utgangspunktet har stor grad av vagabondering, store grupper med dobbeltdiagnoser og svært lite tilgjengelige boliger.

I Oslo har man fire fulle sykehus som pasienten skal «velge» mellom. Kan sykehuset si nei når det er fullt? Hvis ikke, skal pasientene ligge i køyer? Hvor blir det så av bestemmelsene om retten til enerom?

Strutsen

Det kan mange ganger virke som om den ene departementale hånd ikke vet hva den andre gjør. Når dette påpekes, får strutsen sin departementale kopi. I psykiatriloven er det lagt stor vekt på plikter og ansvarlighet med «behandlingsansvarlig lege» og «behandlingsplan». I pasientrettighetsloven er det så valget og friheten til å velge som fokuseres. Hvor blir det av sammenheng og konsekvenstenking?

Vi vet at det betyr langvarig arbeid med oppbygging av tillit og allianser å behandle alvorlige sinnslidelser. Det krever at det brukes tid og ressurser på kontakt mellom alle de ledd pasienten er avhengig av i sitt behandlingsnettverk. Mye angst og lidelse er unngått ved at pasienten kan komme inn i en kjent akuttavdeling, se kjente ansikter og bli trygg. Mye utrygghet og usikkerhet er unngått ved at pasienten kan møtes av kjente i poliklinikken og kommunen ved utskrivning, og mange innleggelser kan unngås når pasienten kan følges opp av noen som kjenner ham/henne. La ikke latterlig prinsipprytteri og feilslått pseudohumanisme være bestemmende. Se på virkning i praksis.

Valgt feil

I USA hevder mange at de psykotiske pasientene som lever ute på gata en eller annen gang i sitt liv må ha valgt feil. Troen på den individuelle rett til å velge og individets ansvar for egne valg overskygger den kunnskap man har om sykdom i psykiatrien, og et slikt standpunkt fritar også samfunnet og medmennesker for det kollektive ansvar man har for mennesker som ikke kan ivareta sine interesser og «sine valg». Hva hjelper det den sultne og pengeløse uteligger på Frelsesarmeen at Oslo flommer over av kebab- og sushirestauranter?