Pulverisert ansvar

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dødsulykken i Trondheimsveien i Oslo søndag, har for alvor rettet søkelyset mot de mange gamle bygårdene som finnes både i hovedstaden og i andre byer, og som kan utgjøre en fare for folk som passerer på gata. Man skal ikke gå mange meterne, verken på vest- eller østkanten av Oslo for å finne eksempler på leiegårder som står til forfalls. Noen av dem er sikret godt, andre ikke. Søndagens tragiske ulykke viser at selv sikring kan vise seg å være utilstrekkelig, fordi tiltakene er overlatt eier uten at noe offentlig vesen kan kontrollere at sikringen er utført tilfredsstillende.

I det hele tatt har saken avslørt betydelige svakheter i den offentlige behandling av bygge- og rehabiliteringssaker. Det er rett nok knapt noe samfunnsområde som er så detaljert regulert som plan- og bygningsvirksomheten. Men likevel gir slike saker inntrykk av ansvarspulverisering, kompliserte prosesser og mange aktører med motstridende interesser. Verneinteresser har legitime krav når gamle hus forfaller, investorer har økonomiske interesser og beboere ønsker å bo billigst mulig. Ofte møter vi eksempler på ren trenering også fra eieres side når de kommer i konflikt med andre interesser. Følgen blir ofte ytterligere forfall og fare for liv og helse.

Ulykken viser at myndighetene har for små muligheter til å følge opp pålegg om sikring eller vedlikehold. Det er en naturlig følge av de nye prinsippene i offentlig forvaltning, den såkalte New Public Management, som overlater kontroll og ansvar til eier. Det fins nok straffebud som kan komme til anvendelse når noe skjer, men det er en åpenbar svakhet at det ikke lenger finnes en bygningskontroll som kan gi pålegg om sikring og utbedring, og kontrollere at de følges.

Om noen dager er ulykken glemt, men før det skjer, må det være tillatt å spørre: Er det rimelig at eierinteressene får veie så tungt på bekostning av fellesinteressene i slike saker? Trondheimsveien er en av Oslos mest trafikkerte gater, og på en travel førjulsdag kunne ulykkens ha fått et mye større omfang. Tilsier ikke det at myndighetene bør gis større makt over bygårders tilstand enn de har nå?