Puslete valgløfter

Valgløfter har et ufortjent dårlig rykte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi ser ut til å være stilltiende enige om at mye av det som går under betegnelsen aldri er ment å skulle innfris. Selv før de folkevalgte har kunnet tiltre sine verv, ja, engang før valget har funnet sted, finnes en forventning om at et valgløfte er et brutt løfte.

Men dette er ikke hele bildet. Valgløfter er også talehandlinger, og i denne egenskap kan de brukes som et verktøy for politisk endring og utvikling.

Er valgløftet ambisiøst nok, kan det brukes til å endre premissene for den politiske diskusjonen, og i beste fall trekke både partifeller og motstandere ut av fastlåste debatter.

Valgløfter avler mål og visjoner og gir retning til politikken. Det er dette som er valgløftets fortreffelighet. Politikere må være handlingens menn og kvinner, men hvis de ikke kan gi løfter er de ingenting verdt.

Derfor er det skuffende å se hvor lite av valgløftets potensial som tappes i den pågående valgkampen, særlig i spørsmålet om hvordan hovedstaden skal organisere den stadige økende trafikkbelastningen den står overfor.

Hvordan vi forholder oss politisk til transport av varer og personer forgreiner seg til en rekke andre sosiale og politiske saker, blant annet helse og fysisk aktivitet, luftkvalitet og støy, gatemiljø og næringsliv, byidentitet og -patriotisme, boligmarked og turisme.

I tillegg kommer selvsagt at Norge har påtatt seg forpliktelser for å redusere og stabilisere sine klimautslipp. Og uten drastisk, målrettet innsats for å redusere utslipp fra transportsektoren vil man garantert ikke oppnå de reduksjoner som fagfolk hevder er nødvendige. Her har man altså et politisk saksområde som er i vinden som aldri før; avisene spyr ut stadig nytt om den overhengende Klimatrusselen, og på pauserommene landet over slarves det om at det dårlige været sikkert skyldes ”at vi kjører så mye bil”. Dette til tross, de saftige valgløftene uteblir.

Hadde medlemmene av politikerstanden vært modigere og mer ambisiøse, ville de kappet om å love den billigste kollektivtrafikken. De mest fremsynte partiene, fra mørkerødt til mørkeblått, ville frontet forslag om at kollektivtransporten i Stor-Oslo skulle bli gratis for passasjerene. Dette ville de gjøre for å kjempe mot problemene privatbilismen fører med seg, lokalt og internasjonalt. De ville se at et slik tiltak er nødvendig for å sikre at Oslo fortsetter å være en levende, og en levelig, by. De ville tørre å fremsette et slikt ambisiøst valgløfte ikke bare fordi det sanker stemmer, men fordi det endrer premissene for debatten i positiv retning.

En gjennomgang av Oslo-partienes valgprogram avslører at ambisjonene for kollektivtrafikken dessverre er langt mindre visjonære.

Oslo Høyre lever opp til moderat ideologi når de lover å ”se på mulighetene for å bygge ut Haslesvingen for å koble Grorudbanen direkte på T-baneringen”, samt å ”vurdere å forlenge Holmenkollbanen fra Frognerseteren til Tryvann”. Dette er saker av stor betydning for mange av byens beboere, men hvor oppløftende er det egentlig når et politisk parti ”vurderer å se på mulighetene” for noe?

Oslo FrPs program, på sin side, ser ut som et eneste stort regnestykke. Vi lærer blant annet om kostpris per kollektivreise, de totale billettinntektene for kollektivreiser i Oslo, det gjennomsnittlige antall passasjerer på trikken, innkjøpspris på henholdsvis trikk og buss, samt om hvor mange tonn stål det går med per trikkepassasjer kontra bilist. At politikk er mer enn samfunnsøkonomiske beregninger ser FrP ut til å ha glemt.

Oslo AP er ikke like lattervekkende, men desto mindre inspirerende, i sitt program: ”For å få flere til å bruke T-bane, trikk og buss må det være bedre kort- og rabattordninger enn i dag. Det alminnelige takstnivået må også reduseres.” Oslo SPs kampsak for kollektivtrafikken ser ut til å være at ”sporveisbillettens gyldighet skal utvides fra én til to timer.” Igjen, dette er trolig av betydning for en del av Oslos innbyggere, men å tro at særlig mange gir sin stemme til et bestemt parti for at trikkebillettens gyldighet skal utvides, er ikke annet enn naivt.

Flere av partiene presterer lite annet enn generelle vendinger i sine program. Ifølge KrF er det ”et mål at flere velger kollektive transportformer”, og de mener at ”det må lønne seg å kjøre kollektivt.” Venstre ”vil gjøre kollektivtilbudet til det naturlige alternativet for transport i Oslo” og mener at ”det er derfor fortsatt behov for solid satsing på kollektivtransport.” Dette er generelt og greit, men her går det med mye blekk og papir for å slå fast målsetninger som praktisk talt ingen politiske partier er uenige om.

Faktisk må man langt ut på venstre flanke før man kommer over partier som våger ta ordene ”gratis kollektivtrafikk” i sin munn. Ifølge programmet til Oslo SV vil partiet ”at gratis kollektivtrafikk skal være et langsiktig mål”. Endelig noen som våger, men hvor langt frem har SV tenkt å se? Klimaforskere etterlyser handling nå. Da står man i praksis igjen med RV, som krever ”en konkret plan for nedtrapping av prisene på kollektivtransporten med mål om at den skal bli gratis.” Dette begynner å ligne et valgløfte, men med RV må man ta den revolusjonære kampen for et klasseløst samfunn med på kjøpet. Og det er nå engang slik at et enormt flertall av Oslos velgere ikke ønsker revolusjon.

Med det ambisjonsnivået hovedstadens politikere legger for dagen, løser man ingen klimakrise. Kanskje viktigere, i hvert fall i et lokalvalg, er det at man ikke løser de lokale problemene den økende privatbilismen skaper, slik som støy og forurensning, dysfunksjonelle og lite attraktive bo- og næringsmiljøer, trafikkulykker, og mye annet. De fleste partiene er innstilt på å ”satse på kollektivtrafikken”, som det heter, problemet er bare at løftene er så altfor puslete.

Vi kan velge å gjøre spørsmålet om transport til et rent samfunnsøkonomisk anliggende, eller vi kan godta at politikk også handler om visjoner, idealer og verdier. Som Václav Havel må vi ta utgangspunkt i at politikk er å strekke seg etter å gjøre seg selv og verden bedre - det umuliges kunst. Å ”se på mulighetene for å bygge ut Haslesvingen…” kan neppe kalles noen kunst. Gratis kollektivtrafikk, derimot, er en dristig lokalpolitisk visjon med potensielt enorme positive ringvirkninger for hovedstaden. Det er bare synd at man som velger har så få muligheter til å støtte en slik visjon.

LOVET BARNEHAGER:</B> Kristin Halvorsen har lovet full barnehagedekning. \'Valgløfter avler mål og visjoner og gir retning til politikken\', mener Kristian Bjørkdahl i en leserkommentar.