Putins år

Vladimir Putin har funnet sin regjeringsform: «styrt demokrati». Derfor kan han være trygg på resultatet av presidentvalget i mars.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN MENINGSMÅLING

i Russland fra slutten av august viser at 37 prosent mente landet styres av landets pengebaroner, oligarkene, 19 prosent mente det er de kriminelle som har makta og 12 prosent at den ligger hos byråkratene - mens bare 15 prosent mente det er president Vladimir Putin som styrer landet. Men Russland er paradoksenes land: Presidenten har støtte fra hele 70 prosent av befolkningen, og har vunnet tre valg i året som gikk, selv om han ikke stilte opp i noen av dem. Statsbudsjettet er gjort opp med overskudd, handelsbalansen med utlandet er positiv, og det er usannsynlig at Putin taper valget der han faktisk stiller opp, presidentvalget 14. mars - ikke minst fordi motkandidatene fra opposisjonspartiet har erklært at de vil boikotte valget.

ÅRET SOM EBBER UT

er utvilsomt Putins år i Russland. For den altoverveiende del av landets befolkning er også hans styresett av det gode. Optimisme har overtatt etter Jeltsin-epokens uro og kaos: Fødselstallet har steget siden Putin kom til makta, mens det var katastrofalt lavt på midten av 1990-tallet. Den tidligere KGB-mannen og spionsjefen har en stil og et styresett russerne liksom kjenner igjen fra mer stabile perioder. Det er ikke bare den røde stjerne han har sørget for å gjeninnføre som emblem for hæren i år - riktignok side om side med den tsaristiske dobbeltørnen; han har også styrket det hemmelige politiet, og han har gått til aktiv kamp mot dem som den jevne mann i alle fall i august mente styrer landet: oligarkene.

DA MULTIMILLIARDÆREN

Mikhail Khodorkovskij ble arrestert i oktober, oppfattet de fleste russere det som en kamp mot rikmannsveldet og dermed mot den klikken som satt med makta under Jeltsin og gjennomførte det tyveri av fellesgoder som kalles privatisering. At arrestasjonen også var et overgrep mot rettssikkerheten, er mindre viktig. Den eksisterer likevel knapt på papiret i Russland.

Da partiet Det forente Russland vant dumavalget i begynnelsen av desember, var det Putin som vant. Partiet har bokstavelig talt ham som program. «Lenin og partiet er ett,» het det i Sovjetunionen. Putin vet nok hvilken kraft som ennå ligger i den tanken. I begynnelsen av oktober vant Putin nok et valg ved stedfortreder. Hans mann Akhmad Kadyrov ble president i Tsjetsjenia. Ennskjønt, å kalle det «valg» er en overdrivelse. Også det minner om noe vi har sett før i Russland: Bare én kandidat stilte opp, og han vant med nærmere 100 prosent av stemmene. Noen dager før hadde Valentina Matvijenko, også hun Putins favoritt, vunnet guvernørvalget i St. Petersburg. Dette var mer likt et vanlig valg, derfor måtte det også to omganger til før hun vant - noe som visstnok sjokkerte presidenten. Til gjengjeld var valgdeltakelsen på knapt 30 prosent.

PUTINS REGIME

er blitt kalt et «styrt demokrati», men det er mer styrt enn demokratisk. Internasjonale observatører dømte dumavalget nord og ned. Ikke fordi det var noe teknisk galt med selve valget, men fordi de presselovene Putin sørget å få vedtatt tidligere på året, gjorde valgkampen til en parademarsj for Det forente Russland og nærmest presset opposisjonspartiene ut av de store mediene. Full kontroll har Putin likevel ikke. Tsjetsjenia-krigen sprer seg langsomt til det russiske kjerneområdet. Bare i år har såkalte svarte enker - kvinnelige tsjetsjenske selvmordsbombere - slått til i Moskva. Og nå som under president Jeltsin forblir mord på politikere, journalister og høyere embetsmenn uoppklart.

DET KAOS

som gjærer under overflaten i Putins Russland skal også dempes på gamlemåten: 23. desember hadde en russisk «verdikommisjon» sitt første møte. Den skal utrede en ny nasjonal ideologi for landet, og bestemme hvilke verdier som kan samle hele befolkningen. Ikke overraskende har man allerede bestemt seg for å satse på ortodoksien. Men ser Putin og hans menn aldri så mye bakover, går historien videre. Den stabilitet og optimisme som tross alt er oppnådd under hans styre vil kunne danne basis for andre mennesker med mer framtidsrettete tanker og styringsmodeller. Også Putin er et redskap for historiens list: Summen av ens handlinger er sjelden det man selv trodde den skulle bli.