Putins første år

I dag er det ett år siden Vladimir Putin ble valgt til Russlands president. Det har vært et år fylt av sterke motsetninger. Og - har vi ham nå?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MOSKVA (Dagbladet): I helga satt Russlands president Vladimir Putin i Stockholm og spiste kirsebær med de store og rike på EUs toppmøte. Men i Moskva satt hans regjering i krisemøte etter nye tsjetsjenske terrorhandlinger som krevde minst 20 liv.

Bare disse to kjensgjerningene forteller noe viktig om Putins Russland. For mens Putin insisterer på å bli tatt imot på rød løper, med respekt som om han var leder av en supermakt, så har ikke Putin egentlig noen Europa-politikk. Spionkrigen med USA forteller at karrierespionen vil være minst like tøff i trynet som cowboyen i Det hvite hus. Men heller ikke det forteller noe som helst om hva Putin egentlig vil ha ut av et samarbeid med Vesten. Når det gjelder Tsjetsjenia, vet vi at krigen føres med stor brutalitet og et krav om total tsjetsjensk underkastelse. Slikt avler terrorisme, og for bare halvannen uke siden ble vi minnet om at tsjetsjensk terrorisme med flykapringen i Istanbul også er blitt internasjonal. Det er som om både Europa-politikken, spionkrigen og nedslaktingen i Tsjetsjenia mangler et langsiktig perspektiv. Hvis det er riktig, har vi trøbbel med vår store nabo i øst.

HVA ANNET KJENNETEGNER Putins år ved makten? Det viktigste er at det er gjenopprettet politisk stabilitet. Et år med høye oljepriser gjorde år 2000 til et svært godt år for russisk økonomi. Veksten var på over seks prosent, høyere enn noe år etter kommunismens fall. Men igjen, finnes det langsiktige perspektiver for Putins økonomiske politikk? Han vil investere i rustningsindustri, og krigen i Tsjetsjenia koster staten dyrt. Men hva gjøres for at hjulene skal komme i gang i en sivil økonomi? Et moderne samfunn kjennetegnes av at alle små tannhjul må gripe inn i hverandre for at økonomien skal gi folket - som også i Russland sakte blir forbrukere - et bedre liv.

DEN STORE ØKONOMISKE VEKSTEN i fjor gjør at folk ser enkelte resultater av veksten. Men veksten er ekstremt dårlig fordelt. De høye oljeprisene har gjort Putin i stand til å betale folk lønn og pensjoner. Mange mennesker i store byer som Moskva og St. Petersburg opplever veksten selv, og vet å sette pris på det med synlig økt forbruk. Men i Sibir fryser folk på seg koldbrann på grunn av strømutkobling, og store deler av landet ligger økonomisk sett brakk. Hvor er strategien for å ta det veldige landet i bruk?

ULYKKEN PÅ UBÅTEN «KURSK» kunne blitt en politisk katastrofe for Putin. Både den regjeringsvennlige pressen og det som er igjen av kritisk presse, tok av seg silkehanskene, og beskrev håndteringen av krisen slik den utviklet seg. Fra time til time ble både regjeringens og marineledelsens handlingslammelse avslørt. Landet var opprørt over måten de døde sjømennenes slektninger ble behandlet på. Men selv like etter ulykken hadde Putin en oppslutning på mer enn 60 prosent av velgerne. Den katastrofale håndteringen av katastrofen heftet liksom ikke ved Putin, det var som om folket ikke ville, og ikke kunne, miste sin tillit til presidenten.

DA VLADIMIR PUTIN BLE VALGT til president for et år siden, var det ingen som visste hvem denne mannen var. Og dette var kanskje grunnen til at han fikk støtte fra 52 prosent av velgerne allerede i første valgomgang. Nå vet man kanskje ikke så mye mer om personen Putin. Men man vet noe mer om fenomenet Putin. Han framstår i stadig sterkere grad som et moderne ikon, som et uttrykk for hva de fleste russere vil skal være bildet av Russland. Det skal framstå som sterkt, landets leder skal behandles med respekt, de forhatte tsjetsjenerne må gjerne blø, og landet må gjerne produsere økonomisk vekst.

Men igjen - hva er de overordnede politiske mål for Putins Russland? Ett år med makt har ikke gitt overbevisende positive svar.