Putins opposisjon

Det russiske demokratiet er ikke helt som andre demokratier. For i disse trakter er det regjeringen som lager opposisjonen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Dikteren Bertolt Brecht ba i sin tid sitt lands regjering om å velge seg et annet folk, hvis regjeringen ikke var fornøyd med folket. Utfallet var en sarkastisk kommentar til at myndighetene i DDR - eller Det Det Var som Dagbladets Jon Hjalmar Smidt seinere kalte det - brutalt slo ned arbeideroppstanden i Øst-Berlin i 1953. Nå er det mulig at spionen fra Det Det Var - Vladimir Putin - ikke ser sarkasmen hos Brecht, men tar ham på alvor. President Putins folk er i hvert fall i full gang med å bygge opp sitt eget opposisjonsparti. Ikke fordi de vil ha noen opposisjon, men fordi de vil kontrollere også \'opposisjonen\'. Makta tar seg rett og slett den frihet å velge seg sin egen opposisjon.

FORMULERT I russisk politisk tenking i begynnelsen av det 21. århundre \'så har ikke samfunnet noe annet bein å stå på når det første blir numment. Russland trenger et annet stort parti\'. Dette er tankene til Vladislav Surkov, nestsjef i president Putins stab. Og sett fra maktas side er dette en logisk tankegang i et system der politiske valg først og fremst er et styringsredskap, og ikke uttrykk for en grunnleggende demokratisk ideologi. Det politiske landskapet i dagens Russland er altså slik at det dominerende partiet heter Forent Russland, og er presidentens lojale støttespiller i parlamentet eller dumaen. Partiet har et svært vagt politisk program, men lener seg mot en - etter russiske forhold - moderat nasjonalisme. Holdningene er skepsis til mange vestlige verdier, og særlig USA og amerikansk utenrikspolitikk.

PROBLEMET ER BARE at Forent Russland begynner å bli numment, slik Surkov formulerer det. Partiet identifiseres - ikke uten grunn - med makta, og klarer ikke å fange opp politisk misnøye, som finnes også i det russiske politiske systemet. Det er derfor Livets Parti er tiltenkt rollen som det andre beinet, som skal fange opp sosial misnøye, og balansere Forent Russland, slik at makta kan stå støtt, på to bein. Den partistrukturen vi ser konturene av reflekterer innholdet i president Putins tale til nasjonen i vår. Der la han vekt på at Russland måtte være sterkt, og ga mye til forsvaret, og han la vekt på at noe må gjøres med en kommende befolkningskrise, og behovet for en sosialt ansvarlig stat. Han lente seg først mot høyre, så mot venstre. Ifølge Surkov så skal Livets parti spise opp andre småpartier som Rodina, eller Fedreland, et annet populistisk parti, og Pensjonistpartiet. For i disse trakter er pensjonister flest lutfattige, og ser mot venstre, og ikke eiendomsbaroner som vil ha skattelette.

SLIK VIL MAKTA kontrollere et sentrumsparti med en vag ideologi, som lener seg mot høyre med nasjonalistisk tankegods, og et sentrumsparti med en vag ideologi som lener seg mot venstre, og fanger opp den sosiale misnøyen. Tanken er blant annet at et stort parti som lener seg mot venstre skal danke ut kommunistene, som er det siste opposisjonspartiet av noen størrelse i Russland. Med politiske muskler fra både høyre og venstre, en jevn økonomisk vekst fra en svulmende energisektor, og kontroll over alle nasjonale TV-stasjoner, bygges makta. Sånn ter makta seg i Russlands \'styrte demokrati\'.

LEDEREN AV Livets parti Sergej Mironov er allerede svært synlig i de riksdekkende regjeringskontrollerte TV-kanalene. Han er dessuten gammel kompis med sjefen sjøl, Vladimir Putin. Det politiske Russland er rettet inn mot november 2007 og mars 2008. Da er det henholdsvis parlamentsvalg og presidentvalg. For Putin og hans menn er den grunnleggende interesse at regimet gis fortsatt legitimitet gjennom disse valgene. Redskapene er regjeringskontrollerte medier, som gir mest og best sendetid til regimets folk, og parlamentariske koalisjoner med vag ideologi og populistiske slagord.

I PUTINS RUSSLAND så velger man seg altså ikke et nytt folk hvis det blåser der ute, slik Brecht sarkastisk foreslo. Men man velger seg sin egen vennligsinnede opposisjon, som i bokstavelig forstand blir Putins opposisjon. Og strengt tatt så er vel ikke forskjellen så stor?