Putins Russland

«Jeg er militær. Ordren er gitt, og jeg vil oppfylle den.» Dette var Vladimir Putins kommentar da president Boris Jeltsin utnevnte ham til statsminister, og kronprins ved presidentvalget sommeren 2000. Siden har han vist de militære at han også er deres politiker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I skyggen av krigen mot Tsjetsjenia foregår en stille, men åpenbart målrettet og vellykket omforming av Russland under parolen: Reformene er døde! Generalene leve! De tidligere så stemoderlig behandlete offiserene og soldatene har fått ny selvtillit - og flere penger. De advarer politikerne om at borgerkrig truer hvis de stanser krigen. Forsvarsministeren vil opprette en «militærbank», som ikke er underlagt finansministerens kontroll, kan Die Zeits korrespondent i Moskva fortelle.

  • Med den tiltakende militariseringen følger andre logiske endringer: «Russerne er ikke modne for fri informasjon», slo den ansvarshavende for massemedia fast på tv for noen uker siden. Det var vel derfor vestlige korrespondenter ble nektet å stille Putin spørsmål under pressekonferansen i Oslo. For Putin har suksess med sin ny-gamle linje. Fra å score omkring null på meningsmålingene, er han nå med god margin blitt Russlands mest populære politiker.
  • Under dekke av å «ta» de terroristene som sprengte bolighus i Moskva i lufta {ndash} udåder som ingen vet hvem som sto bak - og én gang for alle å hindre tsjetsjenerne i å opprette en muslimsk stat på russisk territorium, innledet Putin krigen. Til forskjell fra forrige tsjetsjenerkrig er mediene nå strengt sensurert. Informasjonen som tilflyter den jevne russer, viser heltemodige gutter som kjemper for Russland og russisk patriotisme. De store flyktningstrømmene får man ikke se. Russerne har lært av NATOs krig mot Serbia: Skal man vinne en moderne krig, må høyteknologi settes inn mot sivilbefolkningen.
  • Omslaget i Russland har flere forbindelser til Kosovo. Det var under NATOs krigføring at de militæres popularitet begynte å øke, og russisk patriotisme, i betydning av opposisjon mot Vesten, brøt igjennom. Russland har liksom fortsatt der Serbia slapp: Begge steder står ortodokse mot muslimske «terrorister», men mens Serbia måtte gi tapt for vestlig overmakt, viser Putin at Russland er like flink som NATO. Og man er ikke så dum å slippe OSSE inn på området: Se bare hva dét førte til i Kosovo.
  • Fredag avslørte forsvarsminister Igor Sergejev hvem som virkelig truer landet: USA står bak opptøyene i Nord- Kaukasus. Amerika vil svekke Russland. Slik England og Frankrike kjempet på tyrkernes side i det forrige århundres Krim-krig og Vesten støttet kosovoalbanerne mot Serbia, slik lurer USA bak de tsjetsjenske muslimene. Med ett slag synes det som om Russland har gjenerobret det landet mistet da imperiet og kommunismen forsvant: patriotisme og nasjonal stolthet. Krigen dreier seg ikke lenger om å forhindre eller hevne bomber i Moskva, men om å bevare Russlands enhet.
  • Det var ønsket om en annen enhet som brakte Putin til makten. Boris Jeltsin og hans «familie», den klanen som mistenkes for å ha beriket seg på presidentens posisjon, var under etterforskning. Og med Jevgenij Primakov som neste president, ville undersøkelsene fortsette, og Jeltsin ikke gå inn i historien som Russlands befrier, men korrupsjonens beskytter.
  • Forfatteren Nikolaj Gogol anså tynne myndighetspersoner som særlig farlige. De lar seg nemlig ikke bestikke med god mat eller drikke. De forfølger sine mål uten å la seg distrahere. Putin er målrettet, selv om omverdenen aldri så mye måtte mislike et Russland under hans styre, og selv om det langt fra er sikret. Først må han vinne presidentvalget til sommeren, og Russland har ennå til gode å beseire tsjetsjenerne uten store tap og langvarig krig. Men ett er sikkert: Russland kan ikke fortsette som under Jeltsins siste periode.
  • Vesten ville nok ha foretrukket et Russland styrt av markedsøkonomer. Problemet er bare at det er de mislykkede reformene og de forfeilete rådene fra Vesten som utgjør noen av de viktigste forutsetninger for Putins popularitet, den nye russiske patriotismen og en mulig seier for et militarisert byråkrati.