Putins Russland

I vårt mektige naboland kjemper fortsatt enevelde og åpenhet om makten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Torsdag er det ett år siden terroristangrepet på skole nummer 1 Beslan i Nord-Ossetia. Vel 330 mennesker ble drept, over halvparten av dem barn. Den eneste overlevende blant terroristene, Nurpasji Kulajev, står for retten i Vladikavkaz. Mødre som mistet sine barn i aksjonen, sitter på tilhørerbenken. Tirsdag nektet 12 av dem å forlate rettssalen etter endt sesjon. De forlangte å få møte øverste leder for påtalemyndigheten i regionen - fordi de mener at flere enn den ene terroristen må stilles for retten. Også ansvarlige myndighetspersoner skal på tiltalebenken. Kvinnene anklager korrupte tjenestemenn for at terroristene kunne ta seg inn i byen med våpen og sprengstoff. I 28 timer okkuperte de rettslokalet, før de under trusler om å bli arrestert for å hindre en juridisk prosess, trakk seg tilbake.

Øverst på mødrenes liste over ansvarlige figurerer navnet på Russlands president, Vladimir Putin. «Hvor var han de tre dagene da våre barn ble holdt som gisler?» spør en av dem, ifølge BBC. Putin har riktignok nedsatt en undersøkelseskommisjon for å finne ut det samme som mødrene ønsker å vite: Hvordan kunne en slik massakre skje? Likevel er ikke de fortvilte kvinnenes pekefingrer rettet helt feil vei når de peker mot Putin. Ikke fordi han kan sies å ha noe personlig ansvar for denne tragedien, men fordi han mer og mer har tilpasset seg den lange, russiske enevoldstradisjonen. Og i et samfunn der makta er én, eller der i det minste herskeren ønsker at det skal være slik, får han også alt ansvaret.

«Nesten alle de viktigste kjennetegnene ved en moderne, demokratisk stat har på kort tid i realiteten forsvunnet i Russland,» skrev nylig landets tidligere statsminister Mikhail Kasianov i forordet til en britisk rapport om Putins Russland. Kasianov ble sparket av Putin i 2004, og har antydet at han selv vil stille som presidentkandidat i mars 2008. Skal Russland følge sin egen grunnlov, kan ikke Putin stille til valg da. En tredje presidentperiode er utelukket - i alle fall på papiret. Et papir kan imidlertid endres. Vladimir Putin har nok helt til nylig insistert på at han ikke kunne tenke seg en tredje presidentperiode uansett, men da han under en pressekonferanse tidligere denne måneden fikk spørsmålet, svarte han: «Kanskje jeg kunne ha lyst til det.» Og la til at grunnloven satte forbud mot det.

Tsarens menn oppfanget budskapet. Nå er Kreml-tilhengere over hele landet i gang med en kampanje for å skrive om grunnloven. I mellomtida er presidenten blitt en skikkelse som i stadig sterkere grad engasjerer dem som kommer til å prege Russlands framtid, nemlig ungdommen. I løpet av det siste året har en rekke politiske ungdomsbevegelser sett dagens lys. Langt den største heter «Nasji», «Våre». Den har omkring 150 000 medlemmer og blir finansiert av Kreml. Nasji er så intens i sin Putin-iver at den har fått tilnavnet «Putin-jugend». Kremls hensikt var å skape en så stor bevegelse at de andre ungdomsorganisasjonene ble marginalisert. Så langt har resultatet vært at de Putin-kritiske gruppene har begynt å samarbeide og samordne sine aksjoner. Selv kaller Nasji seg antifascistisk, men både presidenten for det russiske Holocaust-fondet og politiske analytikere advarer mot dens sjåvinistiske og fascistiske trekk. Selve navnet signaliserer at verden er delt mellom «vi» og «de andre», «de rene» og «de skitne».

Patriotisme er Putins hjertesak. Russland skal styrkes, russerne skal være stolte av landet sitt. Og Nasji skal føre ungdommen på rett vei. Den veien bør ikke inneholde overraskelser, noe imidlertid selv ikke en tsar kan forhindre. En av de seineste og kom for en liten måned siden, da en miniubåt satte seg fast i en hemmelig undervannsantenne utenfor den russiske stillehavskysten. Ifølge blant annet avisa Kommersant var myndighetene først innstilt på å ofre mannskapet, slik at antenna ikke ble ødelagt. Men en anonym telefonsamtale til en lokal radiostasjon avslørte ulykken. Mannskapet ble reddet av den smule offentlighet som er igjen i landet. Det samme middel må til for å bringe Russland tilbake til det spor som peker mot et moderne demokrati. Men da må offentligheten utvides radikalt - og det er det ingen enehersker som liker.