Putins største problem

Om ei uke gjenvelges Vladimir Putin som Russlands president. Av alle ikke-temaer i denne russiske ikke-valgkampen er krigen i Tsjetsjenia Putins største problem. Forfatter og menneskerettighetsaktivist Aage Borchgrevink har nettopp vært i hovedstaden Groznyj.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- For å komme forbi vaktene, må du se tsjetsjensk ut. Det er ikke så vanskelig for deg. Alt du trenger å gjøre er å la bagen bli igjen i bilen og holde munn. Ok? Jeg nikker og Eliza blunker til meg.

VI STÅR UTENFOR

en stor murbygning i Mikrorayon, den sentrale bydelen i Groznyj. Før krigen var dette et internat for studentene ved universitetet. Nå bor det 1500 flyktninger her. Gjørma er tykk på plassen foran inngangen. To menn i kalosjer står med hodet ned i motoren på en rusten Lada. Noen ungdommer sitter uvirksomme på en ødelagt vannledning og følger oss med øynene.

Mens Eliza og Sjamil snakker med politivaktene, går jeg inn døra. En kvinne i tettsittende kjole passerer meg. Hun er på vei ut til vannpumpene med skittentøy.

De høyhælte skoene hennes glitrer i sola. Hvordan hun klarer å holde dem blanke i dette gjørmehullet er et mysterium.

Selv i de mest nedslitte leirene, klarer mange av flyktningene å beholde et snev av eleganse. De ti centimeter høye hælene er en slags protest, en påstand om menneskelighet i umenneskelige omgivelser.

Sjamil fører an opp trappene til tredje etasje. Han banker på ei dør. En eldre mann åpner og vinker oss inn. Det er seks mennesker i rommet: mannen, hans kone, to svigerdøtre, og tre små barn. Den ene ungen har hareskår.

JEG SPØR DEM

hvor de er fra, hvordan de havnet i Groznyj og hvordan forholdene er her. De seks stirrer på meg. Rommet er bitte lite. Enhver som ikke er blind kan se at forholdene er elendige.

Mannen heter Beterssolt. Han forklarer at de bodde i fjelldistriktet Shali, men flyktet til naborepublikken Ingusjetia da krigen og bombingen startet i 1999.

Huset i landsbyen er ødelagt og krigen pågår fremdeles i fjellene. De kan ikke vende hjem. I april 2003 flyttet de fra teltleirene i Ingusjetia til dette flyktningsenteret i Groznyj ettersom det ble klart at de russiske myndighetene ønsket å stenge teltleirene. Russiske myndigheter snakker ofte om at flyktningene vender tilbake frivillig, men Beterssolt mener det dreier seg om press.

- De gjorde livet surt for oss i leirene i Ingusjetia. Soldatene raidet teltene våre, myndighetene nektet oss nødhjelp, de truet med å kutte strøm og gass. Derfor dro vi hit, men hadde vi hatt unge menn i familien, ville vi aldri risikert å vende tilbake hit. Her er det ikke trygt. Hver natt forsvinner det folk, hver dag er det krigshandlinger.

Beterssolt forteller om hvordan væpnede og maskerte menn tok seg inn i bygningen en kveld i desember i fjor. De overmannet vaktene, banket opp flere av flyktningene og gjennomsøkte rommene.

- De slo til og med kvinnene, istemmer en av svigerdøtrene, Iman, - en tjue år gammel kvinne, forsøkte å ta babyen sin med inn på rommet. En soldat slo henne i gulvet med kolben på geværet. Han sparket henne mens hun lå nede og forsøkte å beskytte barnet.

Jeg spør hvem mennene var og hva de ville.

- Det var tsjetsjenere, forteller Beterssolt, - Kadyrovs menn. De ville skremme oss, vise hvem som bestemmer. Dessuten stjal de våpnene til politivaktene.

I TSJETSJENIA

har alt karakter av varer, og våpen er mye verdt. Kreml har installert Akhmat Kadyrov som president i republikken etter en valgfarse høsten 2003. Kadyrov kontrollerer republikkens oljeindustri og bruker sikkerhetsstyrkene sine til å true og eliminere sine motstandere. Statsmafiaen er fryktet av alle og går ikke av veien for å rane politiet for våpen og biler. Vaktene kan ikke beskytte flyktningene. I realiteten er de der for å holde journalister vekk. Flyktningene forklarer at de forsøkte å klage til påtalemyndigheten, men at statsadvokaten hadde nektet å etterforske angrepet. Ingen ønsker å utfordre Kadyrovs menn.

Jeg spør dem om framtida. De ser apatiske ut. Gutten med hareskåret begynner å skrike. Moren fiker til ham, og det blir stille.

- Du kan selv se at vi lever som dyr her, men det verste er at jeg ikke er fri, svarer Beterssolt.

- Om kveldene er vi stengt inne, om dagen kan jeg bli hentet av soldatene. Vi overlever, det er alt. Og dette har vart i mange år. Jeg vet ikke om det finnes ei framtid her.

- Kanskje i Norge, fniser en av kvinnene. Ønsket om å flykte til Europa vokser etter hvert som troen på et normalt liv i Tsjetsjenia svinner.

Ute på gangen sitter det en tenåring og klør seg på låret. Jeg stiller ham det samme spørsmålet.

- Jeg vil bli politimann, sier han og det glimter i øyet hans. - De har penger og makt.

VI KJØRER UT AV GROZNYJ

om kvelden. Ved en av kontrollpostene varmer soldatene seg ved et brennende oljefat. De stirrer fiendtlig på oss, kommanderer Sjamil ut og ber ham om å åpne bagasjelokket. Eliza peker på graffitien som en av de russiske soldatene har skriblet på betongveggen: «Kalasjnikov byttes mot billett til Tambov.» Det er ikke bare flyktningene som lengter hjem.

Soldatene lar oss kjøre, men Eliza er nervøs. Hun mener at en bil følger etter oss og puster først ut når vi legger den siste kontrollposten bak oss og forlater Tsjetsjenia. Eliza leder den lokale avdelingen til Memorial, en russisk organisasjon som kartlegger brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia.

Hun er vant til fare, men etter Duma-valget i desember, forsvant Memorials beskyttere fra det russiske parlamentet og rettighetsforkjemperne merker presset. En aktivist ble torturert og drept i Tsjetsjenia i januar i år, enkelte av Memorials medlemmer har blitt drept og flere av Elizas medarbeidere har nylig mottatt trusler fra myndighetene. En av dem er Sjamil. Foreldrene hans ble drept av russiske soldater i en massakre i Groznyj i 2000 og soldatene har vært på utkikk etter ham i Tsjetsjenia. Han har flyttet fra sted til sted, men i februar fikk han også trusler fra ingusjetisk politi. Om nødvendig må han flykte til utlandet. Problemet er at det er få land som gir visum til tsjetsjenere.

ENKELTE TSJETSJENERE

klarer likevel å komme seg til Vest-Europa, uten at problemene deres nødvendigvis er over for det. Tilbake i Ingusjetia får jeg en telefon fra en tsjetsjensk familie i Norge. Bestemoren deres har blitt kidnappet i Groznyj, og kidnapperne vil ha store løsepenger. De antar vel at folk som har flyktet til Vesten har tilgang til ressurser. Jeg lar Eliza snakke med familien, men det er lite hun kan gjøre for dem. Hun er blek da hun legger på.

- Denne krigen er som en sykdom. Nye former for kriminalitet sprer seg som koldbrann. Jeg er flyktning selv og hvilket annet råd kan jeg gi folk enn å forsøke å komme seg vekk herfra?

FARLIG MARKED: En soldat holder utkikk etter snikskyttere under handelen på et gatemarked i Groznyj før jul i 2000. Livet i den utbombede tsjetsjenske hovedstaden er fortsatt livsfarlig.