Putter alle til side

Carl I. Hagen har senket svært mange av sine motstandere for å beholde makta i eget parti. Nå står flere tidligere støttespillere for tur, fordi de ikke lenger tjener det overordnede mål: Å gjøre Frp tiltalende for stadig større velgergrupper og bringe partiet i regjering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hagens hårde hånd merkes godt i Frp. De siste til å få føle den, er Dag Danielsen og Einar Lonstad . Hagen ønsket den moderate Svenn Kristiansen som Frp's byrådslederkandidat foran kommunevalgkampen i fjor, men Kristiansen tapte mot Lonstad, som spilte høyt på sin innvandringsmotstand og ikke passet inn i Hagens strategi for å gjøre partiet stuereint. Lonstad ble aktivt støttet av Dag Danielsen, og dermed kan begge bli ekskludert når sentralstyret nå skal rydde opp. For der har Hagen full kontroll.

Råd til å renske ut

Hagen har gjennom årene vekslet mellom å være liberalist og liberalistjeger, regjeringskåt og ansvarsvegrer, EU-tilhenger og EU-tviler. De som ikke har fulgt linjeskiftene, har kommet i konflikt. Nå har Hagen så stor oppslutning at han åpenbart mener å ha råd til nye utrenskninger.

  • Da Hagen i 1994 tok oppgjør med ungliberalistene under landsmøtet på Bolkesjø, var Lonstad en av hans våpendragere. Det var rg Øystein Hedstrøm , Vidar Kleppe og Fridtjof Frank Gundersen . Nå er alle i konflikt med ham.
  • Noen motstandere er blitt ekskludert. Terje Sørensen og Frode Skogvold i Bergen Frp ble ekskludert for å ha «motarbeidet partiet og misbrukt sine stillinger». Andre har gitt seg med politikk.
  • Pål Atle Skjervengen var nestleder i Frp og leder for valgkamputvalget. Da valget gikk dårlig, fikk Skjervengen skylda. Forholdet mellom ham og Hagen surnet. Skjervengen forsvant ut i 1993.
  • Tor Mikkel Wara overtok som nestleder, kom på kant med Hagen og Gundersen om EØS-strategi og påførte Hagen nederlag i partiet. Wara gikk ut av politikken i 1993.
  • Jan Erik Fåne var innstilt av nominasjonskomiteen som førstekandidat fra Akershus foran valget i 1993, men tapte for Gundersen.
  • Ellen Wibe ble valgt til nestleder for to år i 1993. Etter langvarig konflikt med Hagen, blant annet om Hagens nye linje i skattepolitikken, trakk hun seg på landsmøtet i Bolkesjø våren 1994.
  • Seinere samme år nedla daværende FpU-leder Lars Erik Grønntun ungdomspartiet.
  • Etter Bolkesjø, omtalt som «Dolkesjø», brøt fire stortingsrepresentanter med partigruppa. Ellen Christine Christiansen , Oscar D. Hillgaar , Stephen Bråthen og Roy Wetterstad opererte resten av perioden som egen gruppe.
  • På tampen av kommunevalgkampen i fjor måtte innvandringspopulismen bekjempes. Lederen i Oppegård Frp, Oddbjørn Jonstad , ble ekskludert etter at han ville samle asylsøkere i egne interneringsleirer. Hagen fastslo at Jonstads synspunkter «brøt med Frp's program».

Rede for valg?

Da hadde personstridene og maktkampen i Oslo Frp allerede vart i mange måneder. I oktober i fjor sa Hagen til VG: «Jeg har ikke autoritet i Oslo Frp lenger». Nå skal kølla svinges slik at autoriteten gjenvinnes i god tid før valgkampen.

<B> SLÅR TIL :</B> Ingen sitter helt trygt i Hagens hoff. Den som trosser sjefen, risikerer å havne i det store intet.