Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Pyntedame

Hvorfor i all verden snakker Karita om kjoler nå igjen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Uniformer deg som en mann. Det er den enkleste måten å komme seg oppover på, sier Karita Bekkemellem til kk.no. Ifølge ekslikestillingsministeren er det lettere å komme i posisjon hvis man unngår å framstå som kvinnelig. Bekkemellem har vært minister i to regjeringer. Hun er også berømt for sine glamourkjoler og pynteglede. Har Ap-politikeren gått til topps til tross for feminin framtoning? Eller, påstår Karita at hun kunne nådd lenger, uniformert som mann? Mona Høiness, Norges desidert mest feminint antrukket advokat, deler uansett ikke kjolekvalene. Høiness sier til VG: Personlighet teller mer.

FORSVARSMINISTER Anne-Grete Strøm-Erichsen unngår armeens uniform. Hun velger jobbuniform, korrekte drakter som hun tidligere brukte som bergensordfører. Strøm-Erichsen sier hun ville kledd seg annerledes som kulturminister. Selvsagt. En kulturminister kan framstå mer uformell, moderne og personlig. Klær er markører og språk. Kulturministere bruker gjerne gevanter, store smykker og norsk design. I motsetning til kjendiser og kongelige, kan ikke en statsråd klessponses, selv om ingen representerer så ofte som kulturministeren (den mest iherdige noensinne er Giske, uten kjole!). Kvinnelige statsråder kan ikke bare bytte slips. Ekskulturminister Turid Birkeland har sagt at hun brukte halve årslønna på passende antrekk. Men da statsministerkona Ingrid Schulerud dristet seg til å ta opp kjoleutgiften, husker vi hvordan det gikk.

KLØFT OG DYPE utringninger er uvanlig på Stortinget. Miniskjørt er innført. Hvis Jens Stoltenberg knepper opp like mange knapper i skjorta som Petter Stordalen blir han latterlig. Og latterliggjort. Ulike spilleregler for ulike arenaer.

Drakt er kvinnenes jobbuniform. Når menn forfremmes, kjøper de to nye dresser. Kvinner velger seg tre drakter. Viktig jobb = formelt antrekk. Budskapet skal ikke forstyrres av ytre faktorer.

På 80-tallet var den politiske kvinneandelen lav og draktene desto mer maskuline og skulderbrede. Slufsen som Margaret Thatcher hadde rundt halsen skulle signalisere at fru Thatcher tross alt var kvinne og mor. Etter Gro kom maktkvinnene i rødt, Gerd-Liv Valla, Kristin Halvorsen og Siv Jensen. Valla har snakket mye om farger hun kler og oppmykende tekstiler. Det var ikke feminin forfengelighet som felte henne.

BORDIEU SKRIVER i «Den mannlige dominans» (1998) om angsten for det feminine. Det som preger kvinners framtoning som kosmetikk, hud og klær manifesterer den hjemlige gruppas symbolske kapital. Femininitet knyttes til det ytre og betakende. Dagens feminister mener at Bordieu snakker mest om 70-tallet. Kvinnelige politikere kan kle seg både feminint, eller mindre feminint, etter eget behag, innenfor allmenne spilleregler. Profilerte kvinner, og menn, som snakker mye om utseende, risikerer å bli oppfattet som litt lette. Karita har klaget over at pressen er så opphengt i hennes kjoler at det overskygger de politiske resultatene. Bekkemellem er ingen kleshenger, hun har resultater å vise til. Men stopper hun ikke snart kjolesnakket risikerer hun å bli husket som ministeren som sa:– Jeg må få lov til å pynte meg.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media