Pyramidebygging

I disse krisetider ser amerikanerne svindlere ved høylys dag. Bor den største av dem alle i Det hvite hus?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fox News dro nylig i gang en debatt der de spurte panelet: «Hvem er den største pengesvindleren, Bernie Madoff eller Onkel Sam?» Steve Forbes, redaktør for økonomimagasinet Forbes, var ikke i tvil: «Obama kommer til å gjøre langt mer skade for den amerikanske økonomien enn Madoff kan drømme om å gjøre», utbasunerte han. Over tegninger fra Madoffs rettssak – sammenstilt med bilder av presidenten – fortsatte USAs svar på Trygve Hegnar: «Madoffs bedrageri er på 20 milliarder, mens Obamas pyramidespill er på to billioner.»

Nå er edruelig retorikk verken Fox’ eller Forbes-sjefens forse. Men bak den drøye sammenlikningen, ligger det likevel en besnærende tanke. I forbindelse med finanskrisen har Barack Obama bedt kongressen om både større fullmakter og røsligere budsjett. På kort sikt ser det ut som fornuftig politikk, men på lang sikt kan det begynne å minne om Madoffs snuskete lurerier. Den sleipe fondsforvalteren kunne skilte med enorm fortjeneste for fondet sitt, men bare ved å stadig sørge for at flere investorer kjøpte seg inn.

På samme måte har Obama alt å vinne ved å maksimere inntrykket av at landet er i en økonomisk krise, og dermed gi seg selv større økonomisk og politisk handlingsrom. Men med mindre nedgangstidene mot all formodning skulle snu umiddelbart, vil presidenten måtte fortsette å nøre opp under kriseforestillingen for å holde sin politiske verktøykasse velassortert. Slik benyttet også George W. Bush enhver anledning til å overdrive terrortrusselen for å holde sine utvidete fullmakter ved like og finansiere krigen i Irak.

Professor Jack Balkin ved Yale University hevder på bloggingheads.tv at denne pyramidepolitikken er et iboende kjennetegn ved amerikansk politikk når katastrofen lurer. For å kunne hamle opp med problemene, må presidenten få den sendrektige Kongressen til å handle ved å stadig overby seg selv i beskrivelser av krisen. Dermed er pyramidespillet i gang. Det er presidentens lodd å bli en Madoff i krisetider, bedyrer Balkin, som bare ser to utveier: enten blir man som Madoff avslørt, og dermed kastet ut av presidentstolen etter én periode. Eller så gjør man som Bush og begynner å finne på nye kriser. I Barry Levinsons satiriske komedie «Wag the Dog» starter presidenten en falsk krig for å dekke opp ekte sexeskapader. Bush på sin side startet en ekte krig på falske premisser og eskalerte på den måten terrorparanoiaen. Når Obama erklærer krig mot AIG-bonusene, argumenterer han samtidig for større statlig kontroll over finanssektoren. Mange hevder han egentlig bereder grunnen for en fullstendig nasjonalisering av de bankerotte finansinstitusjonene.

Er det noe vei utenom svindlerstempelet? Nei, sier Balkin. Det eneste en president kan håpe på, er at det ikke skjer en stor krise i sin regjeringsperiode. Så heldig var Obama altså ikke.