Pysestempelet

Hvordan danne en kraftfull opposisjon til presidenten uten å framstå som naive fredselskere? Dette er de amerikanske demokratenes dilemma.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK: - Jeg er ulykkelig over å oppleve denne dagen. Jeg har vært i Senatet i 50 år, og jeg hadde aldri trodd at jeg ville se et Senat som helt manglet ryggrad til å stå imot dette oppløpet, denne higenen etter krig. Dette sier Robert C. Byrd, en jordnær demokratisk senator fra West-Virginia. Han var en av den lille tredjedelen i Senatet som stemte imot å gi George W. Bush fullmakt til å gå til krig mot Irak.

Robert C. Byrd er nok klar over hvilken arvesynd han bærer: Demokratenes uvilje mot krig. Det er en mange tiår gammel historie med flere sterke allegorier. En av dem er fotoet av demokratenes presidentkandidat Michael Dukakis med militær hjelm, hørselsvern og det hele - stikkende opp av ei stridsvogn. Det urkomiske bildet avsporet hele valgkampen i 1988 for den arme Dukakis, og Bush senior kunne håve inn seieren.

BAKGRUNNEN FOR at bildet har dukket opp igjen, er det demokratiske partiets sjelekvaler med å finne en holdning til presidenten og hans militære Irak-planer. Den påtrengende klemma er å være i opposisjon og samtidig unngå sveklingpreget. Denne gangen løste man det ved å la president Bush få en overveldende støtte til sine Irak-planer i Kongressen. Hovedpoenget var å få fokus vekk fra Irak og over på økonomien. Men selv en nærmest blankofullmakt til presidentens militære planer kan ikke fjerne pysestempelet.

DE TO MEDLEMMENE av Representantenes hus som besøkte Bagdad i slutten av september, Jim McDermott og David Bonior, gjorde det ikke lettere. De to reiste rundt i Irak og snakket med Saddams menn. Disse lovet dem at FNs våpeninspektører skulle få ubegrenset adgang og få se det de ville. Representantene sto fram på TV og tok Iraks side. De anklaget Bush for å villede det amerikanske folk og oppfordret ham til å ta Saddam på ordet. Politiske motstandere godtet seg og konservative kommentatorer tok fram sitt tyngste skyts. «Dette er Lenins nyttige idioter om igjen,» skrev George F. Will i The New York Post. Han sammenliknet de demokratiske representanthusmedlemmene med Neville Chamberlain og hans papir med Hitlers garanti om «fred i vår tid».

«Dette er den mistilliten til amerikansk rådighet som har diskvalifisert det demokratiske partiet fra presidentpolitikk i en generasjon,» skrev Will.

EDWARD KENNEDY og Tom Daschle vil framstå annerledes. Begge har uttalt motstand mot et militært angrep på Irak, ut fra argumentasjonen om at Irak er et sidespor i forhold til kampen mot terrorismen, og for Kennedys del at forkjøpsangrep er fremmed i amerikansk utenrikspolitikk. Kennedy har oppfordret Bush til å handle så behersket som John F. Kennedy gjorde under Cuba-krisen i 1962.

Men uansett kritikk, her teller også andre ting, bl.a. nasjonal konsensus. Daschle stemte for en fullmakt, mens Kennedy stemte imot.

SELV NÅR SENTRALE senatorer står skulder ved skulder med George W. Bush om en mulig militæraksjon, vil det knapt endre demokratenes plass i rollespillet om hvem som er sterk og svak i amerikansk utenrikspolitikk. Det republikanske partiet har helt siden den kalde krigens dager hatt auraen av realisme og styrke, mens demokratene er blitt sittende fast i et flower power-image av «fred for enhver pris», personifisert ved George McGovern, Barbra Streisand og Jane Fonda.

Da tidligere senator Gary Hart forleden skrev et avisinnlegg om hvordan demokratene hadde marginalisert seg selv ved å ikke ta ledelsen i spørsmålet om våpeninspeksjon i Irak, fikk han umiddelbart et syrlig svar fra en partifelle som henviste til Harts eget engasjement i antikrigskampanjene på 70-tallet.

DEMOKRATENE vil helst ha hele Irak-spørsmålet ut av verden. Det har tatt all oppmerksomhet vekk fra andre saker foran kongressvalget i begynnelsen av november. Meningsmålinger viser også at folk flest er mer opptatt av økonomien enn av Saddam Hussein. Derfor har demokratene alt å tjene på at Irak løftes ut av den politiske diskusjonen i USA. Men farer truer for partiet. I krise og krig vender velgerne seg gjerne til sin øverstkommanderende, til en de føler ikke er en pyse.