QUIZ, en trist dag

Finnes det noe vi ikke vil ha, men som dundrer og går av egen maskin, i all evighet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI GIKK LØS på sivilisasjonen vår den dagen. Oppgavene var omfattende og vanskelige, vi visste det. Og utgangspunktet spesielt. Sivilisasjon, sa vi, er ikke bare en beskrivelse av nåtida. Vi må se på framtida, lete etter det vedvarende trekk ved vårt eget samfunn som vil bestå, som vanskelig lar seg endre, sa vi til hverandre.Hva vil overleve? spurte vi. Og ikke minst, hvorfor og ved hjelp av hva?Produksjon er nøkkelordet, ble vi enige om. Hva slags industrier vil ha tilnærmet evig liv, dundre og gå også i framtida? Finnes det presise svar på slikt?Enhver beskrivelse av virkeligheten er en forenkling, vi visste det også. Så vi tok for oss og eliminerte det opplagte, det mest selvfølgelige. Som de fleste av oss må ha. Er det noe vi ikke må ha, egentlig ikke trenger, men som likevel vil bestå? Her hos oss?

KOSMETIKK, hvori opptatt lykkepiller. Narkotika, hvori opptatt øl, sprit og røyk. Underholdning, hvori opptatt vold på TV, kjøpefilmer og skjermspill, kultur og annen sport enn fotball, som vil overleve uansett. Våpenproduksjon, hvori opptatt forskning på ny slik teknologi. Det var de fire forslagene vi klarte å legge på bordet. Vi var ikke helt fornøyd med dem. Det var vanskelig å skille dem fra hverandre. Men vi var ganske sikre på at de, både i seg selv og sammen, nok hadde livets rett.Hvorfor? Hvis rusen plutselig forsvant fra verden, ville den globale økonomien få et kraftig slag. Den koster samfunnet mye, i både kroner og lidelser, men den gir også øyeblikkets glede, opprømthet og livsmot. Det var et svært vanskelig regnestykke, ble vi enige om. Det var et slikt som nesten ingen orket å gi seg i kast med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET VAR DA dagen begynte å bli noe trist. Det andre regnestykkene, om kosmetikk, underholdning og våpenteknologi, viste seg å være minst like vanskelige. Det var mange for og imot. Noe lar seg veie og måle, noe kan ikke beregnes. Vi hadde snakket om arbeidsplasser og levebrød, gevinster og profitt. Men også om følelser og illusjoner, forførelse og vilje.Det ante oss nå at vi hadde tatt oss vann over hodet, at oppgaven rett og slett ikke lot seg formulere. Vi hadde drøftet kosmetikk, forfengelighetens marked, våpen og vold, forsvar og selvhevdelse, pillen og smerten, både vår egen og samfunnets. Men vi sto liksom på stedet hvil. Og rørte og rørte i en suppe av ord, kokt på en oppskrift helt uten både begynnelse og slutt. Det alt dette har til felles er den generelle usikkerheten som allerede nå preger vår hverdag. Ethvert forsvarsbudsjett bygges egentlig på usikkerheten. I motsatt fall ville det vært umulig å kjøpe inn våpensystemer for milliarder av kroner når vi samtidig sier at vi helst ikke vil bruke dem, sa vi til hverandre, men var ikke på noen måte fornøyd.

USIKKERHET kan brukes til å forklare alt og ingenting, og det gjøres hele tida, om det meste. Det er ikke et presist svar som kan brukes i en oppgave! Kanskje finnes det ikke bedre svar. Vår virkelighet er nå så sammensatt, omfattende og ugjennomtrengelig at den ikke lar seg beskrive og forklare helt og fullt lenger. Kompleksiteten, i seg selv, er i ferd med å bli forklaringen. Noe må vi bare leve med fordi det ikke kan forandres. Det er for vanskelig, kan ikke rokkes ved, går for egen maskin. Og godtar vi det, at vi ikke kan, så slipper vi å svare på spørsmålet om vi vil.Vil vi? spurte vi hverandre. Vil vi at våre etterkommere skal ha det annerledes enn oss?Nei, nei, sa vi alle sammen. Hverdagen vår er jo verdens beste, kosmetikk, rus, våpen og underholdning inkludert. Vi elsker livet vårt, med skjermene, rusen, kosen, varmen, overfloden og de gode valgs kval i den, til og med kjedsomheten av og til. Vi elsker å bli kalt rikest i verden og å være det, rett og slett, åpent og ærlig. Vi vil ha det som vi har det.

OG VI MÅTTE nå ty til bilder for å svare oss selv. Oppgaven var oppgitt og de presise formuleringene forlatt. Kanskje er vi i ferd med å sage over den greinen vi sitter på. Selv om vi tror at vi vil falle ned, så sager vi videre. Vi forsøker bare å redusere skadene av fallet, vel vitende om at det er langt ned. Det er ikke helt sikkert at greinen ryker, og om den gjør det, vil vi sannsynligvis hvine av fryd på veien ned. Vi regner med at fallet vil ende mykt, at det er vel forberedt, av noen, for oss. Sånn har det vært, slik vil det bli, sa vi. Litt mindre triste nå over at oppgavene ikke lot seg sette opp og løse.