Radikalt klesskifte

I morgen møtes Arbeiderpartiets landsstyre for å drøfte valgresultatet. Så vidt jeg kan se trenger det gode råd. Og de rådene er antakelig av større verdi om de kommer utenfra enn om de kommer innenfra. For de velgerne partiet nå skal jakte på, er ikke de samme som kunne tenkes å løse medlemskort. Partiet må kommunisere med velgere som verken er partitro eller særlig partiinteresserte. På dagens velgermarked går man fra hylle til hylle for å finne noe med kvalitet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det avgjørende spørsmål for landsstyret er om det mener Arbeiderpartiets utfordringer handler om kontantstøtten og forholdet til regjeringspartiene, eller om det dreier seg om en strukturell krise for partiet, en krise som handler om et samfunn i endring og et parti som ikke skjønner hva som er på gang. Jeg tror Arbeiderpartiets problem er av den siste sorten, og søker støtte for det i valgtallenes tale: Både ungdommen og de utdannede velgergrupper som er i vekst, svikter partiet. Når partiet gjør det godt, henger det nok sammen med personer og politikk som skaper spenning og appell. Men det er kortsiktige gevinster.

  • I en slik situasjon bør partiet ta seg tid til å tenke seg om. De trenger ingen andpustne løsninger. Jagland kan selvsagt tvinges til å gå. Han er jo det symbolske uttrykk for det som er galt. Ny ledelse er det naturlige krav i en tid da langsiktighet er tida mellom «Holmgang» og «21». Og selv om det har vært ille for Jagland etter valget, så blir det neppe bedre om han klamrer seg til makten. Men om han går, løser jo det ingen av de grunnleggende problemene.
  • Partiet må simpelthen være det det en gang var, nemlig radikalt i marxistisk forstand: Det må skjønne samfunnet for å forandre det. Det gjelder å gå til drivkreftene i samfunnsutviklingen, og ikke la seg binde av gamle tanker og former fra industrisamfunnets glansdager. Det hjelper lite med en politikk som dagens og gårsdagens tillitsvalgte får hjertebank og tårer i øynene av. Kommer de i løpet av denne prosessen igjen opp med ideer fra 30-, 50- eller 70-tallet, så er nok slaget tapt samme hvor mange gode taktiske grep partiledelsen tar om statsbudsjettet og kontantstøtten.
  • Utfordringene til Thorbjørn Jagland i den prosessen som må gå fram mot neste års landsmøte, er om han makter å stå i spissen for en slik fornyelse. Greier han det ikke, vil han gå ned sammen med partiet. Får han partiet med på en fornyelse, kan det ha en sjanse. Men det er neppe nok å ta en telefon til Terje Rød-Larsen i Tel Aviv. Nå må han gjøre partiet i stand til å vinne på et marked der velgerne plukker det som passer uten tanke på hva de gjorde ved forrige valg. Partiet må tilpasses dette markedet. Jagland kan ikke ha ambisjoner om både å omvende partiet og nasjonen.
  • En ny politikk må ta utgangspunkt i at nordmenn er mer utdannet enn noen gang, og at vi er i ferd med å bli gjennomurbanisert. Den gamle Arbeiderparti-koalisjonen hadde sin basis i slagordet «By og land, hand i hand». I dag er forbindelsen til landet knyttet til hytta, ikke til fjøs, sjark og tømmer. Dessuten må politikken si noe meningsfylt om hvordan menneskene skal organisere sine samliv og omsorgen for sine barn når begge foreldre er i jobb. Det handler både om kontantstøtte og barnehager, boligmangel og rentepolitikk. Dessuten må partiet diskutere demokratiproblemene i skjæringspunktet mellom politikk, marked og rett, der utenforskapets stadig mer påtrengende utfordringer i det globaliserte marked inngår, men også lokaldemokratiets krise, slik vi fikk det demonstrert så godt ved årets valg. Skal politikken tape både for markedet og for retten?
  • Thorbjørn Jagland var med på snuoperasjonen da Høyres åpne samfunn var utfordringen. Det var da partiet stjal Høyres klær mens de badet. Nå trenger partiet nye klær igjen. Årets valg ga ikke engang det magiske 36,9 prosent om vi slår sammen Arbeiderpartiets og SVs stemmer. De tradisjonelle forsvarerne av arbeiderklassens interesser mobiliserer bare en tredjedel av stemmene. Det må med andre ord et radikalt klesskifte til. Arbeiderpartiet må ikke bli hengende fast i Brustadbua, som er og blir en parodi på hvordan man forsvarer arbeidstakernes interesser. 24-timersøkonomien krever andre svar enn 8-timersøkonomien.