Råere, røffere, men helt Kari

- Rocka opp? Nei, jeg liker ikke uttrykket. Det høres ut som en ansiktsløftning. Men det er mer råhet, låtene er mer direkte og grovt tilhogd enn før, sier Kari Bremnes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun har nettopp avsluttet et kunstnerisk svangerskap som resulterte i «Månestein», hennes sjuende soloalbum. Etter hver platefødsel har Kari Bremnes reist ut for å slippe stoffet løs på publikum. Med skrekkblandet fryd. - Mer skrekk enn fryd, hvis jeg skal være ærlig. For en artist er ikke selve forløsningen over med plateutgivelsen, og jeg liker å ha god tid til å forberede meg mentalt på dette møtet med publikum. Men jeg er blitt tryggere etter hvert. Derfor gleder jeg meg til å turnere. Gradvis er det blitt mer fryd enn skrekk. Jeg har stor glede av å opptre, vedgår hun.

Kritikerfavoritt

Helt siden hun solodebuterte i 1987, med Tove Ditlefsen-plata «Mitt ville hjerte», som ble belønnet med Spellemannpris, har Kari Bremnes vært en kritikerfavoritt.

Og publikum har fulgt opp, vært med henne via «Blå krukke» (1989), til «Spor» (1991), videre til «Løsrivelse» (1993), og «Gåte ved gåte» (1994) og oppsummeringen på «Erindring» (1995). Mottakelsen har vært hjertelig og inderlig. Og mottakelsen hun har fått har styrket henne, gjort henne tryggere, innrømmer hun.

Økte forventninger

- Det er tre år siden forrige soloalbum med nytt materiale, hvorfor så lang tid?

- Dette har tatt lengre tid enn noe annet album jeg har lagd. Det har å gjøre med mine egne forventninger til meg sjøl. De vokser for hver gang. Nå følte jeg at nesten alle ord var sagt og alle toner spilt, men underveis mistet jeg ikke trua på at jeg skulle finne den sangen jeg leitet etter. Men jeg måtte leite både under madrassen og på loftet, humrer Kari lunt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå har hun lagt bak seg «det innadvendte året», og lar 1997 bli svært så utadvendt. Turneer og opptredener står i kø.

- Det er herlig å kunne ha et yrke der man både kan søke den totale ensomhet og siden få oppsøke et publikum. Og nå er jeg ferdig i skrivestua mi for ei stund, sier Bremnes.

Ny vei

Hun er fornøyd med «Månestein», og ser ingen grunn til å ikke innrømme det.

- Ja, jeg er det. Jeg hadde lyst til å gå en litt annen vei, fornye meg, leke litt med andre musikalske uttrykk. Har veldig sansen for litt «stygge» lydbilder, som for eksempel PJ Harvey. Og hele albumet er skrevet med tanke på gutta i bandet. Det har ligget i bakhodet hvilken beat og groove de ville like, og det endelige musikalske uttrykket er blitt til i studio, forklarer Kari, og lovpriser ydmykt bandet sitt.

Det er både humor og varme, alvor og ironi på «Månestein». I vel så stort monn som før.

Store sprang

- Det har nok vært der før også, men det ligger mer åpent nå. Sprangene er store, det handler om både å ha lyst til og det å ikke ha lyst til å leve.

- Som på den sterkt personlige «Englevaktsted», som griper lytteren umiddelbart og ettertrykkelig?

- Ja, for eksempel. Der utfordrer jeg noe folk kan kjenne igjen, prøver å gi det en allmenngyldighet. Den sangen betyr noe spesielt for meg også, slutter Kari Bremnes.

MÅNERAKETT: «Månestein», Karis sjuende soloplate, viser en artist som har tatt et steg i en litt uventet retning. - Jeg ville fornye meg, og denne plata skrev jeg fullt og helt med tanke på det flotte bandet mitt, med mer beat og groove, sier Kari Bremnes. Foto: LARS EIVIND BONES