Raffinert, polert, uten sprekker

Hvis det er riktig at tale er sølv og taushet gull, kunne Kjell Askildsen for lengst ha åpnet en gullsmedforretning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En ting er at han lar det gå årevis mellom hver samling han utgir, noe han ikke skal klandres for i en tid da forfatterne har det altfor travelt med å utgi nye bøker. Dessuten er bøkene hans smale. Etter fem års taushet sender han nå ut en bok med seks relativt korte noveller. Det blir et årlig gjennomsnitt på ca. 1 ¼ novelle. Videre: Tekstene hans er så godt som kjemisk renset for forfatterkommentarer. I tillegg til dette vil det være synd å si at hans hovedpersoner i noen særlig grad bidrar til den selskapelige konversasjon som de motstrebende blir dratt inn i. Heller ikke det er klanderverdig i og for seg. «Den som sier for mye, har ikke sine ord i behold,» heter det i en tidligere Askildsen-novelle, og det skriver vi gjerne under på.

Helgen

Askildsen er med rette blitt utropt til en av etterkrigslitteraturens fremste novellister. Det tok tid før han vant det ry han fortjente. Til gjengjeld er han nå blitt nærmest en litterær helgen, uangripelig, uantastelig, gjenstand for kritikkløs beundring. Men Askildsens novellekunst, den være seg så perfeksjonistisk den bare vil, har også sine begrensninger. Etter mitt syn demonstrerer denne siste samlingen dette til fulle. «Hundene i Tessaloniki» skiller seg ikke på noen vesentlige punkter ut fra Askildsens tidligere samlinger - verken formelt eller tematisk. På nytt møter vi disse innesluttede menn i disse håpløse parforhold eller disse enslige menn som selvpinersk og krampaktig klamrer seg til sin ensomhet. De er slik, de er blitt slik, og de forsvarer sin rett til å opptre slik de gjør. Og som før, men kanskje enda litt tydeligere, gir tekstene antydninger til en forklaring på hvorfor de er blitt dem de er.

Innbitt

Det har noe med oppvekst og bakgrunn å gjøre. Askildsens tekster handler nemlig ikke bare om kjønnskampen, om den tause stillingskrigen mellom mann og kvinne, men også om forholdet til foreldre og søsken, som er like betent og problematisk. På sitt tause, innbitte vis er Askildsens menn opprørere, en slags familiens sorte får som har revet seg ut av det nett av bornert religiøsitet og småborgerlighet som de fra barnsbein av har vært spunnet inn i. Men løsrivningen har satt sine spor. Og ensomheten har sin pris. Tydeligere enn før taler disse nye novellene om et begjær som holdes i stange, et begjær som stedvis er forbudt, rettet som det er mot en søster eller en annen «tabubelagt» kvinne. Flertallet av mennene i samlingen er voyeurer og onanister som av skyldfølelse eller skrekk for å tape kontrollen, nøyer seg med fantasibilder, menn hvis ensomhet ikke er påtvunget, men ønsket og villet.

Våpen

Men samtidig markeres også behovet for å tre ut av den selvvalgte isolasjonen klarere enn før. Tausheten er et våpen. Man tier hverandre i hjel i Askildsens tekster om samliv i vranglås. Men i ordløsheten eller i de sparsomme replikker han lar falle fra sine partnere, vibrerer en lengsel etter kommunikasjon og forsoning, etter å finne inn til en annen, en lengsel som også er motivert av anger og skyldfølelse og av medlidenhet. Stundom lar derfor Askildsen små sprekker tre fram på de skall menneskene omgir seg med. Likevel er det fortsatt i hovedsak tausheten som rår. Således signaliserer ord som «forlatthet», «fraværenhet» og «innesperrethet» (som alle opptrer i tekstene) hvilken livsfølelse som er dominerende.

Det er noe i veien med deres livsfølelse. De mangler liv, de står på stedet hvil. Askildsen kjenner disse menneskenes psyke til fulle, og han er en mester til å formidle denne tomhet, dette undertrykte begjær og denne manglende livsfølelse. Likevel må jeg medgi at jeg i lengden er i ferd med å gå trøtt av disse talehemninger og denne rungende taushet.

Uthuler

Dette er selvsagt ingen holdbar innvending, men for meg truer også denne tomhetsfølelsen med ikke bare å uthule de litterære skikkelsene selv, men også de tekstene de opptrer i, uthule dem og tømme dem for den vibrerende uro og uklarhet som gjør at tekstene lever videre i oss.

Noe tilsvarende gjelder for Askildsens sagnomsuste språklige mesterskap. At han opererer med et begrenset antall byggeklosser, er en kjent sak. Her blir det tydeligere enn før. La oss f.eks. ta utsagnsverbene. De varieres her i samme begrensede utstrekning som de bevegelser han lar sine personer utføre. «Sa», «sa», «sa», heter det, mens de tenner sine sigaretter, åpner sine vinflasker, setter seg på sine verandaer, oppsøker sine restauranter, tømmer sine halvlitere - på nytt og på nytt.

Askildsen er en språkets alkymist. I hans hender omdannes gråstein til noe som likner gull. For å «skjule» sin heksekunst synes det som om han trenger finere og finere sandpapir. Raffinert, polert, uten sprekker - det er selvsagt imponerende på sine egne premisser, og min mangeårige beundring lar seg ikke svekke.

Men likevel, likevel. I denne samlingen lar man seg imponere mer av selve de litterære grepene enn man lar seg berøre av det følelsesmessige innholdet. Kanskje skyldes det at Askildsens sterke og svake sider hviler på samme fundament. Polerer man lenge nok, er det polituren som slår en i øynene. Til sjuende og sist er det kanskje nettopp sprekkene og de overflødige ordene jeg savner i «Hundene i Tessaloniki».