Ramallah: 1. april

Kanskje er dette en av de gangene da man forstår at man er hjelpeløs.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Alt er preget av taus utålmodighet. Jeg føler at jeg ikke fortjener den æren det er å skrive dagbok om byen jeg elsker - samtidig som jeg ikke kan se eller gå i de velkjente gatene. Ramallah har blitt erklært som krigssone, forbudt for journalister, medier og fredsaktivister. I tillegg er den stengt for mat- og medisinforsyninger.

Det eneste vi kan være sikre på, er den skarpe, smertefulle lyden av bomber og geværkuler. Men det er umulig å slå fast hvor, hvorfor og med hva slags konsekvenser alt dette skjer.

Det verste er alle ryktene. Rykter som sprer seg per telefon, fra munn til munn, via radio og fjernsynsstasjoner. Og når ambulanser hindres i å hente sårede personer, gjør det alt enda mer komplisert. Rykter forteller at de israelske soldatene går inn i private hjem for å lete etter unge menn. At de som ikke har dratt frivillig til samlingsplassen, blir skilt ut og banket opp.

Jeg ga min eldste sønn beskjed om å holde seg hjemme med sin kone og nyfødte barn.

51 år gamle menn, som meg selv, er ikke etterlyst. Men det kjentes ikke som noen lettelse. Jeg begynte å lete etter papirer og dokumenter som jeg kunne vise soldatene i tilfelle de skulle komme til huset mitt. Laget ei mappe. Fotografier av meg sammen med Yitzhak Rabin under utdelingen av Nobels fredspris i Oslo. En plakat som viser meg sammen med den israelske skribenten Nurit Pelid da vi ble tildelt Sakharovs ytringsfrihetspris. Jeg spurte meg selv om bildet av meg og Yassir Arafat ville provosere soldatene. Plutselig ble jeg skamfull og bestemte meg for ikke å si et eneste ord dersom de skulle komme. Bestemte meg for å droppe hele mappa. Men så hørte jeg nyhetene om at soldatene bare arresterte 80 av de 600 unge menneskene som frivillig hadde samlet seg i en av nabolagets skolegårder. Alle ble holdt tilbake hele dagen og hele natta.

Rykteflommen fortsatte. Vannmangel. Matmangel. Ni unge menn henrettet. Vi så nyheten på fjernsyn. Om kveldene gikk det sterke rykter om at tretti politimenn var blitt skutt og drept i en leilighet. Jeg tenkte at disse politimennene var blitt ført bak lyset fra begynnelsen av. De kom til de palestinske områdene som følge av en overgangsavtale i kjølvannet av Oslo-prosessen. De ble gitt våpen av Israel. Oppgaven deres var å sikre ro og orden. Men nå har spillets regler forandret seg. Politimennene har blitt «terrorister» som bærer våpen og skyter mot stridsvogner og bulldosere. Når de ikke kjemper, men gjemmer seg i en leilighet, blir de også drept. Dette er de samme mennene som ble gitt i oppdrag å arrestere Hamas-aktivister. Dilemmaet deres er forferdelig.

Utenfor var alt usikkert, utrygt.