Ramallah, 16. mars

Alle medier bekrefter at de israelske soldatene har forlatt Ramallah.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tanksene og militærjeepene begynte tilbaketrekningen litt etter midnatt. Byen er nok helt annerledes i dag. Morgenen kom med ganske klar himmel og glitrende solskinn, men det var vanskelig å si noe om hvordan situasjonen var i sentrum. Nabolaget var like stille som det har vært de siste dagene. Ingen trafikk i gatene. Det ene TV-innslaget etter det andre brakte motstridende meldinger om soldatenes tilbaketrekning. Kanskje var det derfor folk valgte å holde seg hjemme.

Den gamle bilen min ga meg litt vanskeligheter før den ville starte. Tidligere var den «død» i fire dager. Da jeg og min kone kjørte av gårde, ble jeg minnet om en spesiell hendelse. Jeg husket den gangen i 1994 da den siste israelske guvernøren i Ramallah sa til palestinerne som skulle erstatte ham: «Se! Dette er en vakker by som dere må ta godt vare på.» Kanskje var han ikke bare en militærets mann, men også en poet. Hva han sa, var ikke nytt for oss. Tidligere laget 40 skribenter, inkludert meg selv, ei bok om våre følelser for denne byen som faktisk er et ganske beskjedent sted. Den må nok ha en mystisk tiltrekningskraft, for den består av migranter som kommer fra helt forskjellige steder... en slags lokal kosmopolitt nær Jerusalem, bare noen få kilometer fra havet.

Men denne dagen var Ramallah et trist skue. Den militære aksjonen hadde satt sine spor. Som skribent forsøker jeg å beholde en slags forståelse midt i disse harde tider i denne blodige israelsk-palestinske konflikten - til og med etter at sønnen min ble drept i sin egen skolebygning. Men jeg kunne ikke føle annet enn sjokk over hvordan soldatene hadde herjet i byen. Ansiktene til de døde ungdommene på TV ble erstattet av dette elendige synet. Soldatene må ha gitt utløp for hat på en ekstrem måte. Bulldoserne hadde fjernet hver eneste lille gangvei langs hovedveien ned mot sentrum. Elektrisitet, telefonkabler og vannrør var ødelagt. De første trafikklysene, som ble innviet av folk for tre år siden, eksisterte ikke lenger. Uheldige biler, som hadde stått parkert i gatene, var knust.

Gatene var nesten tomme. De få menneskene som var utendørs, beveget seg med forsiktighet, tok en titt på skadene og fortsatte videre. Flere personer kom til syne nærmere sentrum, nesten som i bølger. Det var en nervøs folkemengde. Ryktene sa at bomber kunne eksplodere hvert øyeblikk. Plutselig ble alle skremt av et høyt smell. Men det var bare et bildekk som sprakk, skarpt og alarmerende.

Sentrum i Ramallah er tett forbundet med det store grønnsakmarkedet. Her var alle typer grønnsaker blitt kastet på bakken. De var i ferd med å råtne og sendte fra seg en vond lukt. For hvert minutt dukket det opp stadig flere mennesker. De undersøkte hvor spiselige resten av grønnsakene og frukten var: Tomater, auberginer, agurker, salat... Det som så dårlig ut ved første øyekast, kunne bli godtatt etter noen få minutter. En gammel kvinne i sort - en av de mange grønnsakselgerne - ryddet opp i råtne bunter med mynte. Hun samlet sammen de av bladene som fremdeles var grønne, kastet de brune. Det må ha vært en pinefull prosess. En gammel mann klaget over de høye prisene. Med høy stemme hevdet han at enkelte av selgerne gjorde seg til «krigsprofitører», og at de ikke hadde noen nåde for kundene. Alle lot som om de ikke hørte ham. Folk kom og gikk igjen. De var overbevist om at soldatene kunne dukke opp hvert øyeblikk.

Like ved markedet pleide en kvinne å selge brukte klær. Hun var ikke der. Klærne hennes, en hel haug, lå på fortauet. Folk passerte uten å legge merke til dem. Høylytt skyting i lufta fikk alle til å skynde seg. Det var moskeen i nærheten som tok imot 13 døde for å by dem farvel før gravferden.