Rånerne

Det er rånekulturen som holder bygdebyene levende, skriver Unn Conradi Andersen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne uka har rånerne på Notodden slåss for stripa si. Unge bilkjørere fra fjern og nær har protestert mot at Storgata skal omgjøres til gågate. Rånerne har satt fyr på bildekk, kjørt på tomgang, brukt bilhorn og satt stereoen på full guffe i protest mot at den viktigste rånerstripa er tatt fra dem. Politiet har måtte innkalle forsterkninger fra Porsgrunn for å hanskes med ungdommen. Oppførselen er selvsagt uholdbar. Men samtidig: Hva er denne protesten et uttrykk for? Rånerne kjemper for territorium og gruppeidentitet. Det finnes knapt et sted igjen til arbeiderklassens sønner i dagens Norge.

RÅNEKULTUREN ER ANSETT for å være harry – en aktivitet uten mål og mening. De ombygde bilene er forurensende. Fyll, støy og kriminalitet følger i rånernes vei. En hel del av dette er myter, avhengig av øyet som ser. De fleste rånere kjører tvert om for å ikke drikke, forteller de til kriminolog Hege Lundbye som har forsket på rånekulturen både gjennom observasjoner og intervju. De ønsker å holde seg borte fra bråk og slåssing. Hovedgrunnen til å råne, er fellesskapet. I stedet for å sitte hjemme og kjede seg, drar de til treffstedet. Det finnes ingen typer som ikke passer inn i vårt miljø, sier de som er intervjuet. Alle er velkomne. Dermed blir rånemiljøet det mest inkluderende av alle bygdemiljø. Bilen er rånernes andre hjem. I sin rullende hybel har rånerne sitt eget tilholdssted, samtidig som de kan være sosiale med omverdenen. De tar med gutterommet ut på gata: Bilen gjør at de kan være private i det offentlige rom. Slik gir rånerne liv til et ellers dødt bygdebysentrum.

ALLE SOM HAR oppholdt seg i en bygdeby midt i uka, vet at den befinner seg i en dyp tornerosesøvn. Butikkene er stengt, gågata ligger øde, innbyggerne har trukket seg tilbake til sine private hjem. Det sosiale liv utføres stort sett inne. Politikerne har i mange kommuner selv bidratt til denne utviklingen. Gjennom hele 80-tallet ble det bygd ut store kjøpesentre utenfor by – og bygdesentra, før det til slutt ble innført etableringskontroll. På mitt eget hjemsted Sunnmøre har Stormoa med sine 120 butikker nærmest tømt Ålesund sentrum for mening. Det finnes ikke et menneske i den vakre jugendbyen på kveldstid. Sentrene virker som rene magneter på ungdom, og bidrar til at ungdomskultur og konsum filtreres enda mer uløselig sammen.

RÅNEMILJØET ER OGSÅ rettet mot konsum, mot bilmerke og interiør. Men det er mer. Rånemiljøet er arbeiderklassens kultur. Det handler om å gjøre noe sammen. Kulturen favner dem som ikke mestrer skolen og på andre måter faller utenfor de etablerte institusjonene. De som ser på skolen som et sted der man blir tvunget til å tilegne seg irrelevant kunnskap fra fremmede autoritetsfigurer. Det å mestre bilen står sentralt, man må kunne beherske mekanikk og maskineri, men også det sosiale fellesskapet rundt kjøredoningen. Gjennom bilmerke, interiør og tilbehør, viser rånerne sine verdier, holdninger og sin identitet. Blant de mest populære bilene er Opel, Audi, BMW og Mercedes, men det er utformingen av bilen som er avgjørende – styling, om den er senket, interiør, lyd i bass og motor. Rånerne er først og fremst unge menn. Men det finnes også hydroberter – jenter som eier bil og som både kan mekke og reparere. Disse nyter stor respekt i rånemiljøet. Felles for alle er at førerkortet og bilen er et symbol på frihet, modenhet og voksenverden. Rånemiljøet er en uformell sone uten tydelig struktur, sier Hege Lundbye. Slik blir miljøet også en protest mot organiserte fritidsaktiviteter som for rånerne bare minner om de krav til disiplin og underordning de møtes med i skolesystemet.

ALL FORSKNING VISER at det er arbeiderklassens barn, de såkalte slaurane, rampen og rånerne, som er mest stolt av bygda si. Mens middelklassen barn forlater bygda for å ta utdanning i byen, etablerer disse seg på hjemstedet med familie, barn og jobb. I stedet for å klage på bråk og støy, burde politikerne ta godt vare på rånerne. Det er rånerne som holder bygdebyene levende.