Rangel rundt pidestallen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Etter dagens meningsmåling om monarkiet her i avisa, er det mye som tyder på at republikanerne står like sterkt i dag som de gjorde i 1905, da hver femte velger stemte imot at prins Carl av Danmark skulle bli Norges kong Haakon. Ifølge MMIs måling er det under 60 prosent som i dag vil opprettholde monarkiet. Noen vil kanskje si at det ikke er dårlig av en gammel politisk institusjon. De fleste fra den tida er det jo gått mye dårligere med. Men tallene innebærer en ganske oppsiktsvekkende opinionsutvikling. Monarkiet har hatt en jevn oppslutning på omkring 80 prosent i alle år etter 1945. Republikken har ikke vært på dagsordenen. Nå svikter fundamentet.
  • Egentlig er det litt underlig at monarkiet kommer under sterkt press i vår tid. Vi lever jo i en postmoderne æra der mystikken og det irrasjonelle har fått en ny plass i menneskenes forestillingsverden. New Age og andre åndelige bevegelser har vind i seilene. Folk kvier seg for å gi organer etter avdøde slektninger til medisinsk forskning, formodentlig med en eller annen vag forestilling om at en død kropp skal være hel i tilfelle det likevel er et liv etter døden. Nå kan man si at monarkiet heller ikke i dag kan leve som en omskiftelig spiritisme på bakrommene. Det skal være noe bestandig ved en slik institusjon. Spørsmålet er bare om det er mulig i en tid da monarkiet bare har ukepressen å lene seg på. Og når pressen ikke lenger bare formidler glansen, men går inn i de innerste slottskorridorene og viser oss at man også der sitter foran TV-en med beina på bordet og mumser popkorn, er siste rest av mystikken forsvunnet. Illusjonsnummeret om at de ikke er som oss, sprekker.
  • Det hadde nok fra en rasjonell synsvinkel vært mer naturlig med anslag mot monarkiet i 1930-åra, da arbeiderbevegelsen fortsatt var radikal og hadde en liten bit av sitt hjerte i Moskva og tilnærmingen til de dypere livsspørsmål var preget av fornuft, ikke følelser. Men når det ikke skjedde da, sementerte kongefamiliens innsats under verdenskrigen monarkiet for det neste halve århundret. Ingen politiker med ambisjoner om å oppnå folkelig oppslutning ved valg, kunne ta sjansen på å stå fram på Slottsplassen og rope på republikken. Oppslutningen om monarkiet var ikke noe prinsipielt standpunkt, rett nok. Men det var godt festet til folkets syn. Forholdet mellom kongen og hans hus var for lengst fristilt fra forestillingen om kongen av Guds nåde. Det handlet om et forhold av personlig-følelsesmessig art. Dette ble næret av kongenes utmerkede måte å skjøtte sine oppgaver på. De var korrekte i alle sin ferd. Og de levendegjorde den nasjonale kraftinnsats som motstanden mot okkupasjonsmakten fra 1940 til 1945 representerte.
  • Nå er generasjonen med krigserfaring i ferd med å dø ut. De få som er igjen, opplever at kongebarna har tatt et nytt skritt ut i det levende norske livet, som det var kong Haakons program å gjøre kongefamilien til en del av. Men kongebarn som likner så mye på våre egne barn eller barnebarn at det ikke lenger er noen forskjell, blir det vanskelig å plassere på en pidestall. Samboerskap, enslig mor, rangling - det er ikke bra. Det utfordrer Kirkens menn, men først og fremst etterkrigens menn og kvinner: De tviler på at den neste generasjon av kongelige kan skape opplevelse av et nasjonalt fellesskap i sin egen person. Snart kommer det vel reportasjer om kongebarnas manglende evne til å rydde opp etter seg når de har holdt fest. Og hvordan er det med bilkjøringen? Holder de seg innenfor fartsgrensene?
  • Kronprins Haakon tok så seint som i går på nytt til orde for en debatt om styreformen. Det viser at han har skjønt hva som er på gang i forhold til monarkiet. Politikerne er fortsatt tilbakeholdne, og den frittalende sosialdemokratiske prest og statssekretær Einar Gelius ble kjapt gitt munnkurv av sin statsråd, Sylvia Brustad, i forrige uke da han syntes det gikk for vidt med prinsesse Märtha og Ari Behn. Men med en oppslutning om monarkiet ned mot 50-tallet, kan selv dagens visjonsløse politikere trygt ta opp spørsmålet om styreformen til diskusjon. Vi står foran to store jubileer av konstitusjonell art, 2005 og 2014. Hvorfor kan ikke det demokratiske Norge ved 2000-tallets begynnelse ta skrittet fullt ut og gi oss en toppfigur som har gjort seg fortjent til det gjennom det hun eller han har gjort for samfunn, kultur og næring, ikke ved arv?