Rans-kompetanse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BRUTALITETEN VAR DET

som først utløste kommentaren: Det var akkurat som på film. Selv uten levende bilder hadde ingen kinogjenger problemer med å se det velregisserte ranet for seg. Maskerte menn, tungt bevæpnet, tause og hensynsløse. En iskald Robert De Niro i hovedrollen.

Men etter hvert ble actionfilmens uvirkelige dramaturgi erstattet av et annet bilde. Av en bande organisert til forveksling likt en tverrfaglig prosjektgruppe i næringslivet. Sjargongen som ble brukt for å beskrive det historiske ranet, var som hentet fra Handelshøyskolens studiekatalog, og kommentarene hadde en snev av respekt for den profesjonelle måten det kriminelle miljøet opererer på. Det ble snakket om en økende ranskompetanse, som om gjengen de seinere åra har bygd seg opp en solid track record når det gjelder resultatorientert prosjektstyring. Spisskompetansen skal deltakerne ha skaffet seg blant annet gjennom studier i forsvar og fengsel. Flere har dessuten erfaring fra multinasjonale organisasjoner.

ORDVALGET ER IKKE TILFELDIG.

Voldsbruken har gjort parallellen til det militære og terrorgrupper mer nærliggende, men organisert kriminalitet har mange likhetstrekk med næringslivets oppbygging. Av og til møtes også de to verdenene i korrupsjon og hvitvasking. Svarte penger flyter over i den hvite økonomien. Bare i løpet av de siste par åra er mange titalls millioner i ransutbytte sporløst forsvunnet. De har neppe bare gått til forbruk, men har vært med på å finansiere både kriminell og lovlig virksomhet, i og utenfor Norge.

Etter et tragisk drap er det naturlig å se på midlene som tas i bruk, men målet er økonomisk. Det er ikke terror, eller vold for voldens skyld, men enorme pengesummer. Brutaliteten øker med utbytte, og som med all økonomisk virksomhet måles risikoen mot gevinst. I øyeblikket kan det synes som risikoen ikke er avskrekkende høy.

MEN VEIEN TIL STAVANGER

er lang. Voldskarrieren starter i ung alder, og innen de ikler seg hjelm og maskinpistol, har de brukt mange år på å skaffe seg den rette kompetansen. Norske fengsler er i ferd med å bli læringsanstalter slik de amerikanske alltid har vært det, mener voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk. Det skremmer heller ikke når den såkalte Tveita-gjengen blir framstilt som fryktinngytende superkriminelle som leker katt og mus med politiet, og som har en beinhard intern justis. Snarere er det en viktig del av attraksjonen for unge gutter på jakt etter identitet og respekt.

DU TRENGER IKKE VÆRE

voldsforsker for å skjønne at det er en god idé å stanse den kriminelle løpebanen før den ender på Bankplassen i Stavanger. Mens debatten vil gå om politiet skal bevæpnes bedre og gis adgang til romavlytting, legges behandlingstilbud til voldelig ungdom ned. Det er ungdom som om ti år vil ha upåklagelig ranskompetanse og en kriminelt dårlig CV. Da kan de alltids stanses med pistol, men det synes enklere, tryggere og billigere å prøve å stanse dem før.

Ranskompetanse vil alltid være etterspurt. Men det er ingen grunn til å bidra til opplæringen.