Ransterrorisme

Arne Sigve Klunglands liv, slik det ble minnet under begravelsen, var et liv preget av omtanke og omsorg for andre mennesker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Begravelsen

av Arne Sigve Klungland grep hele landet. Prosesjonen av politi i uniform med justisminister Odd Einar Dørum i spissen gående fra politikammeret til kirken, forbi åstedet der Klungland ble henrettet av ranerne, ble en sterk markering.

Det var politidirektør Ingelin Killengreen som beskrev drapet på Klungland som en ren henrettelse. Hennes valg av ord om denne udåden sier noe om hvilken betydning hun gir det som skjedde i Stavanger på den første dagen i det som skulle ha vært den stille uke.

Biskop Ernst Baasland, som forrettet begravelsen i Stavanger domkirke, rettet de sørgendes oppmerksomhet mot kulehullet i det ene av kirkens glassmalerivinduer som vender ut mot åstedet der Klungland mistet livet i fellesskapets tjeneste. Det vekket minner om andre gudstjenester i krigssoner med større og mer omfattende ødeleggelser. Ranet ble gjennomført som et militært kommandoraid. En av ranerne som holdt vakt i gata, la ned en sivil politimann og tømte sitt AG3-automatgevær mot den uarmerte bilen der Klungland satt, og drepte ham hensynsløst.

Klunglands liv

, slik det ble minnet under begravelsen, var et liv preget av omtanke og omsorg for andre mennesker. Han var i ordets egentlige forstand et samfunnsengasjert menneske og viste det både i sitt yrkesvalg og i aktiv handling på sin fritid.

De som drepte ham, lever etter en helt annen kodeks. De bruker list, våpen og makt for å tvinge til seg andres verdier. De rettferdiggjør bruk av våpen og vold gjennom å definere seg inn i en kriminell underverden av bander, klaner og hemmelige forbund. Det er ikke urimelig å betrakte mennesker fra denne underverdenen som en type terrorister. Selv om deres virksomhet ikke drives etter politiske eller religiøse mål, men av skruppelløst profittbegjær, er virkningene av et angrep som det i Stavanger svært like virkningene av et terroranslag.

Sjokket over

at noe slikt kunne skje, og tapet av et verdifullt menneskeliv, fører til sterkt uttalte krav om at noe må gjøres. Rystelsen som har grepet oss alle dypt, gjør at uklok symbolpolitikk og forslag med motsatt virkning av det alle ønsker, kan få gjennomslag. Etter drapet på Klungland er det lederen i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, som har fått størst spalteplass og mest sendetid for sine lite gjennomtenkte utspill om allmenn bevæpning med maskinpistoler av alle politipatruljer.

DET ER VANSKELIG Å TRO

at Johannessen har flertallet av sine medlemmer i ryggen når han vil at samfunnet skal utstyre dem alle med maskinpistoler som personlig utstyr i jobben. Arne Sigve Klunglands nære venn i politiet i Stavanger, Roar Henriksen, som er lokal leder for Politiets Fellesforbund, sa ganske klokt og ettertenksomt at «politiet kan ikke bekjempe kriminaliteten med å utkjempe slag i gatene». Henriksen trakk fram behovet for etterretning. I forlengelsen av etterretning følger evne og mulighet til å handle på grunnlag av etterretning slik at planlagte forbrytelser aldri settes ut i livet. Tiltak må også tenkes ut og settes inn slik at det ikke er mulig å bringe store pengesummer ut av lokaler som tellesentralen i Stavanger uten at pengene automatisk blir ødelagt.

Det er mye

som kan gjøres også i forhold til å styrke politiets egen sikkerhet, tilføre ressurser i arbeidet for å hindre at forbrytelser blir begått, og for å stille skyldige til ansvar når de likevel begås. Politidirektør Ingelin Killengreen har allerede fremmet balanserte forslag som tar hensyn til at politiet i Norge skal være et sivilt politi i et sivilt og sivilisert samfunn.

Hovedoppgaven er å forsvare det sivile samfunn. Et rustningskappløp med raner-terroristene fører bare til at norske politifolk til slutt gjør tjeneste i utstyr som det amerikanske infanterister må bruke i Irak. Og til tross for alt sitt panser blir flere amerikanske soldater skutt, sprengt, brent eller på annen måte drept hver eneste dag.

Det er en blindgate å gjøre alt politi om til kommandosoldater. Organisert kriminalitet bekjempes ikke i gatene, men der den organiseres. For øvrig akkurat som terror. Den kampen kan heller ikke vinnes bare med soldater og panser. Det hadde hjulpet om også Fremskrittspartiets Siv Jensen etter hvert hadde oppfattet det.