Rapport fra to nervøse snikere

Kontrollørene har det svart på hvitt fra sin øverste sjef: de kan pågripe deg som sniker, om nødvendig legge deg i bakken. Dagbladets nervøse snikere brukte halvannen time i undergrunnen på å bli bøtelagt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Oslo Sporveier, linje 1 mot Helsfyr, tirsdag klokka 13.50:

Vi hadde kjørt ulovlig i halvannen time, reist iherdig fram og tilbake gjennom Oslo sentrum. Vi kikket ut av vinduene ved hver stasjon. Der en nordmann og pakistaner snakket sammen... - ja, de kunne ikke være annet enn kontrollører. Men mye kjekk mannfolkprat, en sjokolade og privat nervøsitet seinere: Ville de ikke ta oss likevel? Følte de ikke en intens Viagra-lyst til å sjikanere oss offentlig, tvinge oss til å oppgi personnummer mens de snakket i koder i radiosambandet og om mulig grisebanke oss etterpå i et halvmørkt hjørne? Presse safta så ut av oss at vi ikke engang orket å ringe Gerhard Helskog og «Dokument 2» om overgrepet?

Kontrollørene steg uanfektet inn i neste vogn, og vi småløp etter for å bli tatt.

  • I fart mellom Tøyen og Ensjø, klokka 1352:
    - Har du billett?
    - Nei (husk fast og klar stemme nå). Jeg. Har. Ikke. Billett.
    Lydløst og uten å skrike «schniiikerjævler-som-deg-skal-vi-ta» over hele vogna fisker han opp en blokk, og begynner å skrive. Vogna ruller og bokstavene treffer ikke linja.
    - Har du legitimasjon?
    - Nei. (Amanuensis Svein Slettan ved Institutt for offentlig rett sa i avisa i går at vi ikke trenger å vise legitimasjon. Holder det? Holder det?)
    - Fødselsdato?
    - Null ni null ni søtti. Jeg tar sats på det siste omstridte punktet. Har han lov til å holde meg her? Jeg vil av på neste stasjon, av, av, av! Vil ikke være her lenger, har jeg lyst til å sutre, men sier at det er veldig viktig å gå av på neste stasjon. Kontrolløren ser ingen betenkeligheter med det, bortsett fra at vi er i ferd med å rulle ut fra det som var «neste stasjon». Tida går jammen fort når du bøtelegges.
    - Vi går av på Helsfyr. Der skal vi av også, sier han. Jippi, tenker jeg.
    - Hvorfor skal dere av der?
    Korpset står halvmyndig og følger med. Nå har de begynt å interessere seg for fotograf Bones også. Snikfotograf Bones. Han har heller ikke billett, men forholder seg saklig og rolig selv om medmenneskene bærer skolemusikkuniform.
    - Helsfyr er endestasjonen, svarer kontrollør 304 tørt.
    - Hvor mye koster det nå? spør jeg kjekt.
    - Femhundre.
  • Hyggeprat på Helsfyr stasjon klokka 1357:
    «...og så spurte han om jeg så at han skulle snike? Ja, han gikk på nede på Stortinget og gjorde dette til en sport ...» sier en og smiler. Vi står på Helsfyr stasjon, og det er bare boller og brus som mangler.
    «...klart vi er blitt trua med juling, men det blir oftest ikke noe av. Banning går inn det ene øret og ut her...» sier en annen og setter fingeren i øret.
    - Hva om vi hadde stukket av?
    - Hvis du, sier mannen som nettopp har hatt fingeren i øret, - hvis du hadde dyttet meg slik (bevegelse med skuldra), kunne jeg brukt samme makt mot deg. Kunne holdt deg til politiet kom. Da ville det blitt vold mot offentlig tjenestemann?
    Offentlig tjenestemann?, tenker vi, men sier ingenting.
    Kontrolløren som har tatt fingeren bort fra øret og ansiktet mitt, drar fram en instruks.
    - Se her, sier han, og vi leser sammen, nesten som på barneskolen.
    - Kan dere se på forhånd hvem som skal snike?
    - Jeg kan blinke ut 90 prosent av dem, skryter kollegaen til han som har hatt fingeren i øret.
    - Hvordan da?
    - Ha-ha-ha.
    - Bones?
    - Ja?
    - Hadde du virkelig med deg et fleksikort?
    - Ja?
    - Feiging.
    Vi svitsjer gjennom tunnelene ned til byen, og aldri har noen av oss sneket med så god samvittighet.