Rasehygiene og Ottar Brox

Professor Ottar Brox har i Dagbladet den 18.12. vanskeligheter med å fordøye Dagbladets leder om tvangssteriliseringene den 8.12. Han mener at Dagbladet legger for stor vekt på de rasehygieniske sidene ved steriliseringspolitikken. Han hevder at fattigstyrene og distriktslegene ikke var «fotsoldater» for rasehygienikerne. Sikkert ikke, men det stinker ikke mindre av disse overgrepene av den grunn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om de fattige arbeiderkvinnene ble tvangssterilisert av en av lege Karl Evangs sosialmedisinske disipler, eller av Norges første psykiatriprofessor, Ragnar Vogts rasehygieniske disipler, spiller da overhodet ingen rolle. At alle tenker de samme idiotiske tankene til samme tid, gjør det enda verre for dem som utsettes for samfunnets overgrep.

Beskytte

Nå har undertegnede lest boka «Arvelighetslære og Racehygiene» av Ragnar Vogt, der han skriver at «Det er racehygienens maal at fremme sunde høiværdige menneskers liv paa de svakere og mere lavtstående individers bekostning». Boka til lege Ingeborg Aas, «Hvordan kan samfunnet beskytte sig mot åndssvake og sedelighetsforbrytere», er enda verre. Her skriver hun at det ikke vil støte på noen stor motstand i den alminnelige opinionen for å sette en effektiv stopper for den «landeplagen» omstreiferne er. Begge disse legene var medlemmer i den straffelovkomiteen som kom med forslag til steriliseringsloven i 1934. Og i Stortinget var Erling Bjørnson, aulestadkongens sønn, saksordfører for loven. Han roste fra Stortingets talerstol nazistenes steriliseringspraksis i Tyskland.

Det oppsiktsvekkende er at Norge beholdt sin famøse steriliseringslov helt til 1977, en lov som nazistene i 1936 brukte i sin propaganda med plakater av det norske flagget med påskriften «Wir stehen nicht allein». Slik hadde vår steriliseringslov mye av det samme tankegodset som den nazistiske, tankegods som skulle bevare og forbedre «folkestammen».

Andre motiver

Sjølsagt var det også andre motiver bak steriliseringspolitikken. Det kunne være befolkningspolitiske motiv, sosialmedisinske og familieplanleggingsmotiv. Steriliseringene var ofte et vilkår fra myndighetenes side for at en person skulle få abort, bli utskrevet fra institusjon, eller for å få gifte seg.

I Sverige ble 63000 mennesker sterilisert fra 1935 til 1975. Hele 93 prosent av dem var kvinner, og så mange som 43 prosent ble tvangssterilisert i forskjellig grad. Dette er offisielle tall fra det svenske sosialdepartementet fra oktober 1999. I alt har 1313 tvangssteriliserte fått 175000 i erstatning. Innvilgelsesprosenten ligger på 82 prosent. Overført til norske forhold kan det bety at så mange som over 17000 i forskjellig grad kan være presset til å tvangssterilisere seg i Norge. Dette er et langt høyere tall enn de 2500 tvangssteriliserte det ofte snakkes om.

Videreføre

Ottar Brox mener at det ikke var mer «demoniske krefter» bak steriliseringspraksisen på 1930-tallet enn bak medisinpraksisen i dag. Hvem har sagt det? Om man velger å framstille disse misgjerningene som bare et utslag av nazismens ideologi, skyter man bare over målet og ingen vil føle seg truffet. Overgrepene mot mennesker vi liker å definere som svake, verken begynte eller sluttet med nazismen, eller med en steriliseringslov. Den nye psykiatriloven, som i prinsippet ble vedtatt av et enstemmig storting i 1999, viderefører tankemønsteret i steriliseringsloven fra 1934. Den gang var det iallfall en stortingsrepresentant som stemte imot en av de verste lovene i det forrige århundre. Nå har vi en splitter ny psykiatrilov som viderefører steriliseringslovens forakt for svakhet, den forakten vi fortsatt har felles med nazistene. Det burde heller Ottar Brox skrive om.