EN SKO: Hayder Mustafa Qasim angrer ikke på at han kastet skoa si mot Breivik i tingretten. Foto: Sveinung U. Ystad, Dagbladet
EN SKO: Hayder Mustafa Qasim angrer ikke på at han kastet skoa si mot Breivik i tingretten. Foto: Sveinung U. Ystad, DagbladetVis mer

Raseriet mot Breivik. Det måtte komme.

Det føltes godt. Men vi må håpe det ikke skjer igjen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Presentasjonen og minneordene over ofrene på Utøya nærmet seg  slutten da de fortvilte skrikene kom: You killed my brother! Go to hell! En sko suste gjennom lufta, men den traff ikke Breivik. Politi og vakter styrtet til.

Først var det
sjokkert stillhet. Så begynte mange å klappe. Noen reiste seg. Ropene fra mannen som hadde mistet sin bror forsatte fortsatte mens han ble ledet ut av salen. Selv når han var ute kunne man høre de hikstende skrikene. Retten tok ti minutters pause.

Vi som har fulgt rettssaken har flere ganger undret oss over at det ikke har vært slike reaksjoner før. Det måtte være noen som hadde behov for å ytre sin smerte og sitt tap på en annen måte er på det stille, verdige, og seremonielle viset som blir praktisert i rettssal 250.

Det er lett å forstå skoen. Det er lett å forstå ropene. Og De som klappet gjorde det kanskje minst like mye fordi de forstod mannens smerte og sorg som i enighet og støtte til selve handlingen. De viste solidaritet med en bror som trengte å skrike ut sitt sinne og sin smerte.

Men vi skal være
glad det ikke skjedde tidligere i saken. Og vi må håpe det ikke skjer igjen. Når det utenkelige skjer, når grusomheten blir ufattelig, mangler vi ord eller handlinger. Det er som man må skape et nytt språk for offentlig og felles smerte. Det språket kan lett bli rop om lynsjing. I Norge ble det rosetog.

I vår rettssal
ble det nye uttrykket minneordene bistandsadvokatene leser, mens alle kan se bilder av de drepte, gode bilder fra før terroristens massakre. Formen ble rituell, ritualet ga rom for smerte og sorg i verdighet.

Hadde man ikke funnet slike former, kunne alternativt blitt aggressivt. Hadde den fortvilte skokastingen kommet tidlig, kunne den skapt   en annen stemning, en forventning om andre uttrykk.

Nå kom sorgeksplosjonen
i retten. Tidsnok til at det ble gitt høyde og rom for også denne reaksjonen, men sent nok til at den forhåpentligvis ikke vil gjenta seg. Det finnes jo ikke noe språk som fullt ut kan romme smerten og sinne over at ens nærmeste og kjæreste blir tatt fra en.

Alt de etterlatte og samfunnet rundt dem kam gjøre er å bli enige om en måte å markere sorgen på, et rituale der vi forstår det bunnløse tapet som ikke kan uttrykkes. Helst et rituale som også avviser gjerningsmannens tankesett, som  gjør ham maktesløs og uten betydning.

Etter 22. juli massakren
har vi langt på vei funnet slike nye former. I retten fredag fikk vi også unntaket. Utbruddet var som en sikkerhetsventil for dem som ikke kan finne seg til rette i det dempede uttrykket Norge har funnet fram til.

Applausen i retten viste at det sinnet forstås og tolereres. Svært mange kan også kjenne seg igjen i det. Men vi skal være svært lad for at det bare er sikkerhetsventilen, ikke vårt felles uttrykk. Det var godt, nesten en lettelse, at også det ble sagt. Men vi bør samtidig håpe det ikke skjer igjen.